Mødre og bursdag og sånn

Moren min ble 57 denne måneden. Jeg har ikke sett henne siden hun hadde bursdag og jeg vet ikke hva jeg skal gi henne. Hun er ikke så vanskelig å finne noe til, egentlig. Det er mange ting hun ønsker seg, men jeg klarer ikke å komme på en eneste ting. Tror denne friske lufta på bygda dreper hjernecellene mine. Nei, det er vel neppe den friske lufta, men heller all gjødslinga fra gårdene rundt. Du vet, kjemikalier og gift og sånn! Ikke bare hukommelsen i forhold til hva hun ønsker seg, men jeg har blitt utrolig slapp i forhold til å holde meg oppdatert på nyheter utover det minimale og lite informative du får gjennom TV. Før leste jeg en mengde nyhetsmagasiner, norske og utenlandske aviser og en mengde internasjonale blogger. Men nå har jeg visst gått helt i hi. kan sikkert unnskylde meg litt med at Narvesenkioskene i Lillehammer ikke akkurat har det beste utvalget.... Men det er en stakkars unnskyldning. Jeg er jo i Oslo hver eneste måned! Og ikke er det noe i veien med å abonnere heller! Og når jeg til og med har tilgang til nettet så burde det ikke være noe problem. Jeg får riste meg selv i nakkeskinnet og skjerpe meg! Jeg som hadde høytflyvende planer om å kanskje engasjere meg i lokalpolitikken!! Og lokalavisene!!

Nærmer seg natt og jeg er i ferd med å gå til sengs. Sitter på rommet mitt med vinduet åpent og smugrøyker. Min kjære ligger og sover, han står jo opp så tidlig! Mens jeg kan sitte og nyte kveldene og begynnelsen av nettene. Bekken sildrer herlig utenfor vinduet og det er egentlig den eneste lyden jeg hører fra rommet mitt. Leo har gjort ktav på kjelleren, den er hans og han er ikke nådig om vi kommer og forstyrrer han mens han ligger i dyp søvn. han klarer å gi deg et veldig bebreidende blikk og komme med et tungt sukk. - Herregud, kan jeg ikke få være fred en time en gang? Det er ikke akkurat som om jeg plager deg når DU sover, er det vel? Så snur han seg rundt mens han puster tungt og glir straks inn i drømmeland igjen.

Jeg har fått høre at jeg ser så frisk og opplagt ut. Egentlig skjønner jeg ikke det, jeg bruker ganske mye av tiden min her hjemme, i ro og mak. Greit nok at jeg har et par fjellturer i løpet av uka, men de forblåste kinnene mine roer seg jo gjerne ned etter en liten stund. Tror heller det er en sammensvergelse for å få meg til å bli her ute på landet. Det er faktisk ikke noen vits i å sette i gang denne sammensvergelsen så fort, jeg har så langt ingen planer om flytte herfra! Jeg trives, er blid og fornøyd, opplagt, har overskudd og energi og koser meg. Så ta det med ro!

Og så har vi alle de andre som hver gang jeg prater med dem spør om jeg har fått meg jobb ennå. Jeg vet ikke hvor mange jeg må si det, før enkelte kan slutte med det spørsmålet. Hvor mange ganger må man si en ting før folk faktisk får med seg det man sier? Jeg kan prate
T Y D E L I G, men det hjelper ikke så mye. Så det viser egentlig bare hvor ufattelig lite interessant det er å snakke med meg. Ingenting av det jeg forteller blir husket! Jeg har i hvert fall ingen planer om å se meg etter jobb med det første. det var det som var hele hensikten med å flytte hit, at jeg kunne ta det roligere, slappe av, lade opp, finne ut hva jeg EGENTLIG vil bli når jeg blir stor. Slippe stresset, maset, slitet , slappheten og migreneanfallene. Så langt har det fungert, men for hver gang noen spør meg om jeg har fått meg jobb ennå, så er det ikke bare irritasjonen som vokser, men også den dårlige samvittigheten. Jeg burde kanskje få meg jobb, tjene mer penger, bidra mer til samfunnet og den felles økonomien. Jeg burde kanskje søke på jobber og ikke nyte livet som jeg har det i dag. Jegburde kanskje få meg jobb og ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg går delvis arbeidsledig. Jeg burde kanskje få meg en jobb slik at min kjære kunne trappe ned sin jobbing....Selv om den dårlige samvittigheten vokser, så føler jeg meg ikke helt klar til å jobbe fulltid ennå. Hadde håpet å i hvert fall kunne vente til neste år. Å slå litt rot først. Å komme helt i orden i huset først. Å ha planene for hagen ferdig. Å ha fritidsaktivitetene innarbeidet som rutiner først. Jeg håper jeg klarer å undertrykke den dårlige samvittigheten noen måneder til. Og jeg håper jeg slipper å få det spørsmålet flere ganger!!

Straffen for å flytte til distriktsnorge

Det skal ikke være lett å flytte ut av storbyen og inn i ei lita bygd på landet. Selv om du får standard velkomstbrev fra kommunen i posten, blir du straffet for valget du har tatt. I hvert fall blir jeg det. Samboeren min er fra Gudbrandsdalen og klarte ikke lenger å bo i Oslo. Han fikk seg jobb på Lillehammer og pendling viste seg etter hvert uholdbart for oss begge. Vi ville finne oss et sted å bo i nærheten av Lillehammer, oppfylle en liten drøm om eget hus med hage. Jeg var så heldig å kunne beholde 40% av jobben min, ved å jobbe hjemmefra og dra inn til Oslo og jobbe et par dager annen hver uke. Det er ikke fryktelig mange stillinger ledig som er kun 60% så vi er selvfølgelig avhengige av dagpenger for de 60% jeg ikke jobber. Men det er der straffen starter.
Fordi jeg sa opp jobben min, blir jeg straffet med uteblivelse av dagpenger i 8 uker. Det spiller ingen rolle at jeg sa opp jobben min for å følge min samboer til distriktet, da han hadde jobb her allerede. Det spiller ingen rolle at det klages over fraflytting fra distriktene og tilstrømming til de store byene. Det spiller ingen rolle at jeg valgte (og var heldig nok) til å beholde 40% av jobben min, slik at jeg slapp å være 100% arbeidsledig. Det eneste som spiller noen rolle var at jeg sa opp deler av stillingen min selv. Hvorfor har ingen ting å si, det er kun stivbente byråkratiske regler som teller.
I tillegg var jeg fryktelig naiv. Må innrømme at det ikke er så ofte jeg går arbeidsledig og ikke jobber jeg i noen statlig eller kommunal etat heller, så dette typiske byråkratiske språket er ikke noe jeg helt skjønner meningen med, eller innholdet i. I vedtaket fra Aetat sto det nemlig at jeg var innvilget dagpenger fra første dagen jeg kun hadde 40% stilling. MEN jeg måtte beregne en ventetid på 8 uker før jeg faktisk ville få utbetalt dagpengene. Jaha, tenkte dumme jeg, da vil jeg vel få etterbetalt da. Men det er jo ikke sånn det funker! Selv om det står at dagpenger er INNVILGET fra en dato, så vil det på byråkratisk si at dagpengene ikke vil bli beregnet før etter 8 uker. Ok, ja, jeg var naiv som trodde annet, men nå visste jeg i hvert fall NÅR jeg ville begynne å få dagpenger. Men den gang ei………..
Etter at 9 uker hadde gått, tok jeg kontakt igjen, for å høre om når betalingen ville finne sted. Jeg sendte en mail som jeg aldri fikk svar på. Etter nesten en uke (altså 10 uker totalt) sendte jeg en purring. Endelig, dagen etter purringen fikk jeg svar: - Det gjenstår forlenget ventetid med tre uker fra 04.09.06
Det var det eneste som sto i mailen, ingen forklaring på hvorfor. Jeg ble så forbannet!! Sendte med en gang en krass mail og spurte om jeg kunne få forklaring på hvorfor, hva det var meningen jeg skulle gjøre i mellomtiden og hvorfor i all verden det tok over en uke å sende meg en lusen linje på mail. Jeg regner med at jeg er nødt til å henvende meg til sosialkontoret nå da, selv om de faktisk har en behandlingstid på tre uker. Hva blir egentlig forventet at jeg skal leve av i mellomtiden når dagpengene er det jeg har regnet med? Noe må jo jeg også få betalt regninger med og inntekt i en 40% stilling dekker ikke akkurat de utgiftene jeg har. Og at det skal være nødvendig å henvende seg til sosialkontoret for å få penger som dekker straffeperioden fra Aetat når pengene likevel går over DET SAMME BUDSJETTET?!?!?!?!? Og Statsbudsjettet da, men likevel. Og hvorfor må jeg vente i ytterligere fire uker på at utbetalingen av dagpenger skal settes i gang?
Moralen må bli: FLYTT ALDRI TIL DISTRIKTET MED MINDRE DU ALLEREDE HAR FÅTT JOBB!! Ellers blir du nemlig bare straffet for det. Det skal tydeligvis ikke på noen måte legges til rette for deg som nyinnflyttet i en distriktskommune, med mindre du allerede har en jobb.

Telttur på Øyerfjellet

Dagens fjelltur

Dagens fjelltur gikk over tre fjelltopper og varte i nestem fem timer. Deilig vær og herlig natur og høstfarger som er i ferd med å vise seg frem.