Etterjulsblues

Julen er over og motivasjonen til å skrive mer har ikke akkurat overfalt meg. Den deilige tiden før jul, med forberedelser, pynting, lage julekort og julegaver, bake litt, glede seg, handle gaver til de man er glad i, planlegge julemiddager, forventningene og julegleden, forsvinner fort i løpet av de få dagene julen faktisk varer. Så er det brått over, middagene, besøkene, familiesamværet. Noe kunne jeg faktisk godt vært foruten, en far som konstant er negativ til det meste av det jeg foretar meg og da spesielt det å flytte hit. Virker som om han legger sjela si i det å finne negative ting ved stedet jeg bor. “Altfor lang reise, huset er dårlig isolert, kaldt hus om vinteren, råte her, feil der, jeg gir deg to år før du blir lei”. Han kunne jo ikke vist tydeligere at han egentlig ikke hadde lyst til å komme på besøk. Jo, forresten, han og hans kone understreket det ved å smugrøyke inne, på gjesterommet og i stua da jeg ikke var hjemme. Barnslig, frekt og respektløst. Har jeg fått noen unnskyldning? Nei, det har jeg selvfølgelig ikke. Skulle tro at han som far var interessert i å være sammen med barna sine, men dersom de ikke bor innenfor ring 3 i Oslo, så kan du bare glemme at han kommer på besøk. Jeg har nå i hvert fall ikke tenkt å be han komme noe mer. De kom, klagde over huset og røykeforbudet, la seg klokken 23 og henne så jeg ikke igjen på 12 timer (hun holdt seg på gjesterommet og smugrøykte der). Etter tolv timer måtte jeg til dyrlegen med Leo, han hadde skadet seg da nevøen min og jeg akte i full fart nedover jordet på siden av huset. Innen jeg var hjemme igjen hadde hele familien dratt.

Jeg har en far som tror at barna hans er som han. Han tar veldig feil, men innser det ikke selv. Han skjønner ikke at jeg trives i bygda, på landet. Han skjønner ikke at jeg liker natur, at jeg liker fjellet, at jeg liker snø. Han kjenner meg rett og slett ikke lenger. Og han ser ikke at han selv er i ferd med å bli mer lik sin egen far, med de egenskapene han selv irriterte seg over og ble såret av. Jeg er veldig glad jeg har gode venner, den familien man velger selv. Gode venner som vil komme på besøk, vil være sammen med meg, som kjenner meg mye bedre enn min egen familie. Selvfølgelig har det vist seg at enkelte jeg TRODDE var gode venner, i hvert fall ikke har vist det ved å komme på besøk og sannsynligvis ikke kommer heller. Kontakten er ikke den samme lenger, det er en telefon i ny og ne, men sånn er vel livet. Det er trist og jeg kan være lei meg på grunn av det, men det går over. Det er andre venner jeg har som sannsynligvis ikke vil komme så ofte på besøk, men jeg vet de vil og de er hjertelig velkomne. Jeg har venner jeg treffer i Oslo når jeg er der også, og jeg setter utrolig stor pris på dem. Men så er det disse jeg TRODDE var gode venner da, de ytrer ikke engang ønske om å treffe meg når jeg er i byen. So be it!

Sånn, da var PMSen luftet! I dag er det 13 kalde grader her og det var 15 små varme inne da jeg våknet, fordi vi hadde glemt å sette på varmen i stua i går kveld. Så nå fyrer jeg hardt i Jøtul 602 og stresser med årsavslutningen og alle avstemmingene i forbindelse med jobb. Januar blir en hektisk måned jobbmessig og mine tidsberegninger har allerede vist seg å være feil. Jeg står selvfølgelig fast på noe som ikke stemmer og får slite med det i dag! Snart skal Leo med forstuet tå, få sin daglige times tur. Det er dritglatt og kaldt, så jeg får pakke meg godt inn! Ikke akkurat moteregler som gjelder når man er ute på tur her, nei! Og apropos det, jeg har blitt ganske skjødesløs når det gjelder klær og siden jeg ofte er hjemme en hel dag uten å se andre enn Erik, så går det mest i behagelige antrekk, gjerne treningsbukser. Faktisk så mye at jeg nå har problemer med å finne klær som passer sammen når jeg skal kle meg for å besøke folk eller dra til Oslo for å jobbe! :o)