Savn

Savn er en merkelig følgesvenn. I begynnelsen er den sterkt tilstede, altoppslukende og rå. Den etser deg innvendig og gjør deg handlingslammet og apatisk. Så, gradvis, dabber den av, selv om den stadig er tilstede. Den kan dukke opp på de merkeligste tidpunkt og de rareste steder. Savn fører til en voldsom tankevirksomhet og en mengde minner. Savn og sorg hører ofte sammen og jeg kjenner dem godt igjen når de kommer på besøk. Har forsonet meg med at de sannsynligvis er livsvarige følgesvenner, i større eller mindre grad. Sorgen blir vemodig og savnet ikke så sterkt, men de er der alltid likevel. Hver dag, bevisst eller underbevisst. I våken tilstand og i drømme. Endelig har jeg forsonet meg med det, jeg vet at jeg vil gråte innimellom, men så vet jeg også at jeg kan minne med smil og latter. Det er klart tiden leger alle sår, uansett hvor klisjefylt det utsagnet er.