22 februar 2006

jeg vil vekk

For noen år siden var jeg så utrolig lei av den jobben jeg hadde at jeg kunne ha skreket av glede om bygget vi holdt til i ble knust av en meteor, bare for å få noen dager eller uker med fri!! Jeg likte kollegaene mine, de fleste i hvert fall, men jeg ble SPRØ og GAL av rotet fra ledelsens side. Tilslutt eksploderte jeg, fikk blackout og aner ikke hva jeg egentlig endte opp med å si, men det kan ikke ha vært spesielt snilt. Sjefen min endret personlighet på minuttet, fra å være en blid og omgjengelig (om distré og rotete) person, til å bli en stille, innesluttet, taus versjon av seg selv. Han unngikk å snakke med meg, spørre meg om noe, unngikk blikket mitt, hadde jeg spørsmål om noe fikk jeg ta det over mail, han var nemlig alltid opptatt.

Raseriutbruddet mitt resulterte i at jeg leverte oppsigelsen min få minutter etter. Jeg hadde ikke noe å gå til, men angret likevel ikke et sekund på hva jeg hadde gjort. Jeg ville vekk og hadde ønsket det en lengre periode, men fikk liksom ikke ut fingeren for å finne noe annet. Men nå hadde jeg plutselig ikke noe valg. Så det ble noen få måneder som vikar, før jeg ble tipset om den jobben jeg har i dag.

Men i dag er litt av den samme følelsen tilbake. Årsakene er ikke de samme, jeg trives fryktelig godt i det arbeidsmiljøet jeg har nå, ikke noe kunne vært bedre enn å jobbe sammen med en gjeng mannlige datanerder. Arbeidsoppgavene er så som så, men ikke verre enn at jeg kommer meg gjennom de fleste dagene. Kunne tenkt med noe flere utfordringer selvfølgelig, på helt andre områder, men da jeg har jobbet med det samme de siste 12 årene, så har jeg vel egentlig ikke noe valg. I dag er ikke situasjonen den at jeg ikke får ut fingeren og sier opp fordi jeg ikke har noe annet å gå til, for det har jeg jo ikke. I dag er situasjonen den at jeg må si opp for å flytte 3 timer unna..... Og jeg gruer meg!

Å pendle er jo ikke et alternativ, jeg står ikke opp klokken halv fire på natta for å dra avgårde på jobb klokken fem! Å jobbe hjemme er heller ikke et alternativ og å bo hos moren min i Oslo i uka for så å pendle til mitt nye hjem i helgene, det er helt uaseptabelt. Det eneste valget jeg sitter igjen med, er å si opp jobben min. Selvfølgelig kan mulighetenes dør da åpne seg og jeg kan ende opp med å få drømmejobben! Men jeg klarer ikke helt å se for meg hva drømmejobben egentlig innebærer, annet enn mye fritid og masse penger!

Men som den pessimist jeg er, så ser jeg begrensningene mer enn jeg ser mulighetene, så humøret er ikke helt på topp for tiden. Samtidig utsetter jeg å snakke med sjefen min, jeg tror at jeg kanskje gjør det med vilje for å slippe å si opp..... Drømmer om at alt skal ordne seg "helt av seg selv". For eksempel at vi plutselig vant mange millioner i Lotto, slik at vi kunne beholde leiligheten i Oslo og jeg hadde råd til å jobbe bare to dager i uken her og tilbringe resten av uka med å gå turer på Øyerfjellet! Å drømme er lov, men å drømme seg helt bort er nok ikke så sunt.

Jeg har satt mars måned som endelig deadline, da skal det bare gjøres! I april/mai skal vi selge leiligheten og i juni skal vi flytte.... Så her må jeg "kvinne" meg opp og be om den samtalen med sjefen sjøl....

Ingen kommentarer: