Ord

Ord kommer lett mens jeg tenker. Men i det jeg bestemmer meg for å sette dem ned på papiret eller på PCen, da stoppper det fort opp. Da blir jeg plutselig bevisst ordene og setningene på en helt annen måte og tuller det til med formuleringen. Hadde det ennå vært like enkelt å skrive ned som å tenke! Kanskje jeg får prestasjonsangst? Setninger skal formuleres og gi mening for andre enn meg. Flyten er alltid bedre i tankene, der er det ingen forventninger og ingen tilbakemeldinger. Tankene kan være så dype og personlige som muli, eller så dumme og latterlige som mulig. Og det er en herlig befrielse. De gangene jeg tenker at dette skulle jeg ha skrevet ned, hvorfor tenker jeg det? For å ikke glemme det? Eller skrive det her, for å imponere andre? Det skal ganske mye til for å imponere noen med bare ord som er skrevet i en blogg som likevel ikke blir lest! Og det ville dessuten bare vært forfengelig og jeg ser ikke på meg selv som fryktelig forfengelig. I hvert fall ikke med hensyn til denne bloggen! Eller selvopptatt, som min far mener jeg er. Men kanskje er jeg det likevel, uten å ville innrømme det. Alle har jo en oppfatning av seg selv, meninger om seg selv og de er ikke basert på objektive observasjoner. Kanskje klarer jeg ikke å se den siden av meg selv, så jeg burde ikke avfeie at jeg er selvopptatt da. Og likevel - alle er vel på en eller annen måte opptatt av seg selv?