Savn

Savn er en rar greie. Den kommer og går når du minst venter det. Den minste lille, ubetydelige ting kan få savnet til å bre seg. Men etter som tiden går, så vil savnet ikke være så sterkt og det er lettere å glede seg over gode minner og smile av opplevelser og hendelser som savnet også kan ha med seg. I enkelte tilfeller vil savnet alltid være der, gjemt, men likevel nært. Et savn er alltid trist, men tristheten dimmes og det skal vi være glad for. Mitt savn vil alltid være der, men min tristhet har blitt "lysere" og jeg kan glede meg mer over alle gode minner. Takk og lov er det mange av dem og de vil fylle hele resten av livet mitt.





I morgen er det et år siden Leo døde. Jeg vil neppe ha gode minner fra 18. mai noen gang....