Endelig tilbake, eller?

Etter senebetennelse i hele høyrearmen som gjorde meg handikappet i ukesvis og sykemeldt i en måned, fikk stressnivået kroppen min til å begå prolaps og jeg var igjen handikappet og ute av stand til å fungere på noen måte og i hvert fall ikke i stand til å sitte ved PCen og være kreativ. Senebetennelsen er egentlig ikke helt borte, men jeg fikset ikke å være sykemeldt lenger. Det får heller bare gjøre vondt. Ikke noe er kjedeligere enn å være sykemeldt med all den tiden til rådighet, når du skal ha høyrearmen i ro og egentlig ikke bruke den noe særlig! Hva gjør du da? Ikke var det spesielt bra vær heller, det var jo vinter. Og med etterfølgende prolaps så var humøret på topp og energinivået likeså og jeg var overhodet ikke apatisk og lei! Men nå, etter en jentetur til Lisboa og en jentetur til Barcelona, med sol og varme hjemme i Oslo, ryggen rak som en linjal og kroppen full av boblende livskraft, er det igjen på tide å vende blikket og pennen mot den stakkars lille bloggen min som har vært alene så altfor lenge.

Flytting nærmer seg med stormskritt, vi overtok huset vi kjøpte allerede i slutten av april, men jeg hadde ikke sett det før forrige helg! Iiik! Men var som forventet takk og lov, jeg hadde vel ikke de helt store forventningene heller. Luktet selvfølgelig møkk da jeg kom dit og åpnet bildøren, visstnok første gang i følge min kjære. Idyllisk beliggenhet med utsikt over bygda, åkre på tre sider og skog på en, fuglekvitter og bladsus, summing fra insekter og svaiende blomster, en rev som tusler gjennom åkeren og en traktor som brummer i det fjerne. Hmm, klarer jeg å venne meg til så lite lyd?!

Vinter i Norge

Jeg liker vinteren, jeg trives med snø. Det er så lunt og fint når det er vinter med mye snø. Det virker renere og lysere med mye snø. Det er gøy å pakke seg inn i klær for å leke i snøen, ake, gå tur, gå på ski, bygge snøhuler. Men været i dag kunne jeg faktisk klart meg uten. Fordi det er ikke måkt noe sted! Inngangsdøren til oppgangen var snødd igjen da jeg skulle lufte Bikkja. Fortauet var ikke bare snødd igjen, men måkebilen har tatt all snøen fra veibanen opp på fortauet, så det føles som å gå over isen på Grønland i full vinterstorm. Når det i tillegg snør og blåser både horisontalt og vertikalt fra både nord, sør, øst og vest, så er det ikke så enkelt å gå morgentur. Mascaren forsvinner fort, snøen ligger enkelte steder over meteren høy og har ingen problemer med å trenge ned i støvlene. Skogsrunden er uaktuell, med så mye snø ville Bikkja forsvinne under snøen og slite noe voldsomt for å komme seg fremover. Du kan jo prøve å gå i snø som rekker deg til halsen selv!! Nei, vi måtte følge krøtterstiene langs turveien. Morgenturen som vanligvis tar rundt 40 minutter tok i dag over det dobbelte. Når jeg i tillegg må fjerne de bløte og våte restene av mascaraen for å ta på et nytt lag (ja, jeg vet, kunne helt sikkert klart meg uten sminke!), og hører at det allerede er kaos på t-banen, og tårene spruter ufrivillig på grunn av en veldig vond arm, da får jeg lyst til å bli hjemme. Det frister ikke akkurat å slite seg gjennom snøen igjen for å komme til t-banen. Den som hadde hatt muligheten til å ha hjemmekontor i dag! Men ikke denne jenta nei. Selv med en senebetennelsesinfisert høyrearm som gjør alt for at dagen skal bli et sant smertehelvete, må jeg jobbe. Men jeg unner meg en kopp te nå for å samle de kreftene som må til for å forsere naturkreftene en gang til. Og igjen i ettermiddag etter jobb for å komme meg hjem og igjen for å ta ettermiddagsturen med Bikkja og igjen på kvelden..... Uff, jeg tar meg en røyk....

Oppdatert: Selv om revisor kommer på jobb i dag, så ser jeg meg ikke i stand til å jobbe. Bare tanken på å sitte foran skjermen og bruke den vonde armen, gjør at jeg får en ubeskrivelig trang til å slå den selvsamme armen hardt over radiatoren, for å kanskje knekke den i to. Det kan nemlig umulig være like vondt som den verkingen jeg har nå. Selv med (allerede) fire Paracet og kun bruk av venstrearm, så føles ikke tilværelsen så mye lettere.

Lest denne boken?

Mesteren og MargArita av Mikhail Bulgakov er en satirisk, burlesk perle av en bok. Et mesterverk! En bok med handling på to plan, tankevekkende, undeholdende og ganske så morsom. Djevelen kommer til Moskva med sine absurde følgesvenner og kaos følger, samtidig som en kjærlighetshistorie utspiller seg, en pakt med djevelen lbir inngått og historien om Pontius Pilatus blir fortalt. Kritikk av det Stalinistiske Sovjet (Sovjetsamveldet infisert av demoniske krefter) og kapitalismens kynisme. Virkelighetens absurde realiteter blir skildret på en fantastisk måte og inflasjonens vemmelighet blir personifisert gjennom en fortvilt drosjesjåfør. Boken er en kultbok og jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgivers omtale:
Mesteren og Margarita er Michail Bulgakovs hjertebarn som han skrev på 12 år og så vidt rakk å fullføre før han døde i 1940. I disse årene var han utestengt fra Sovjetunionens offentlige liv og opplevde nærmest bare motgang. Likevel fant han styrke til å skape en av det 20. århundrets store romaner. M & M sprenger alle grenser, tematisk og genremessig. Den er både krimroman, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Mest dekkende er kanskje betegnelsen: en fantastisk fortelling, eller snarere - fortellinger, for boken inneholder minst to ulike historier. Den ene utspiller seg i Stalins Moskva, mens det som skjer i Jerusalem der en prokurator ved navn Pontus Pilatus får sjelefreden forstyrret når en undUtgivers omtale:
Mesteren og Margarita er Michail Bulgakovs hjertebarn som han skrev på 12 år og så vidt rakk å fullføre før han døde i 1940. I disse årene var han utestengt fra Sovjetunionens offentlige liv og opplevde nærmest bare motgang. Likevel fant han styrke til å skape en av det 20. århundrets store romaner. M & M sprenger alle grenser, tematisk og genremessig. Den er både krimroman, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Mest dekkende er kanskje betegnelsen: en fantastisk fortelling, eller snarere - fortellinger, for boken inneholder minst to ulike historier. Den ene utspiller seg i Stalins Moskva, mens det som skjer i Jerusalem der en prokurator ved navn Pontus Pilatus får sjelefreden forstyrret når en undUtgivers omtale:
Mesteren og Margarita er Michail Bulgakovs hjertebarn som han skrev på 12 år og så vidt rakk å fullføre før han døde i 1940. I disse årene var han utestengt fra Sovjetunionens offentlige liv og opplevde nærmest bare motgang. Likevel fant han styrke til å skape en av det 20. århundrets store romaner. M & M sprenger alle grenser, tematisk og genremessig. Den er både krimroman, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Mest dekkende er kanskje betegnelsen: en fantastisk fortelling, eller snarere - fortellinger, for boken inneholder minst to ulike historier. Den ene utspiller seg i Stalins Moskva, mens det som skjer i Jerusalem der en prokurator ved navn Pontus Pilatus får sjelefreden forstyrret når en underlig fange føres frem for ham. Interessant nok finner det fantastiske sted i Moskva, mens det som skjer ved påsketider i Jerusalem 2000 år tidligere skildres med streng realisme. Over dette historiske svelg knyttes de to historiene sammen på finurlig vis: Et fintfølende russisk åndsmenneske som bare kalles Mesteren har skrevet en bok om Pontus Pilatus, og den har kostet ham forstanden, så nådeløs var kritikken. Men just som en representant for den nye sovjetiske litteratur i åpningssekvensen av boken belærende demonstrerer at Jesus aldri har levd, skjer det noe. Dostojevskijs observasjon slår til: når menneskene slutter å tro på Gud får de besøk av Djevelen.erlig fange føres frem for ham. Interessant nok finner det fantastiske sted i Moskva, mens det som skjer ved påsketider i Jerusalem 2000 år tidligere skildres med streng realisme. Over dette historiske svelg knyttes de to historiene sammen på finurlig vis: Et fintfølende russisk åndsmenneske som bare kalles Mesteren har skrevet en bok om Pontus Pilatus, og den har kostet ham forstanden, så nådeløs var kritikken. Men just som en representant for den nye sovjetiske litteratur i åpningssekvensen av boken belærende demonstrerer at Jesus aldri har levd, skjer det noe. Dostojevskijs observasjon slår til: når menneskene slutter å tro på Gud får de besøk av Djevelen.erlig fange føres frem for ham. Interessant nok finner det fantastiske sted i Moskva, mens det som skjer ved påsketider i Jerusalem 2000 år tidligere skildres med streng realisme. Over dette historiske svelg knyttes de to historiene sammen på finurlig vis: Et fintfølende russisk åndsmenneske som bare kalles Mesteren har skrevet en bok om Pontus Pilatus, og den har kostet ham forstanden, så nådeløs var kritikken. Men just som en representant for den nye sovjetiske litteratur i åpningssekvensen av boken belærende demonstrerer at Jesus aldri har levd, skjer det noe. Dostojevskijs observasjon slår til: når menneskene slutter å tro på Gud får de besøk av Djevelen.

I love my geek!

Jeg vil ha denne og denne er et absolutt must!

Dagens jobbdiskusjon:

- FrP-velgere er dumme, som enkelte (mange) påstår. Nå har FrP økt sin oppslutning med over fem prosent. Var disse fem prosentene dumme i utgangspunktet, da de stemte for eksempel Arbeiderpartiet eller Høyre? Eller ble de dumme da de valgte FrP? Eller kom dumheten dumpende ned på dem og gjorde at de valgte FrP?

Verdt å tenke over?

jeg vil vekk

For noen år siden var jeg så utrolig lei av den jobben jeg hadde at jeg kunne ha skreket av glede om bygget vi holdt til i ble knust av en meteor, bare for å få noen dager eller uker med fri!! Jeg likte kollegaene mine, de fleste i hvert fall, men jeg ble SPRØ og GAL av rotet fra ledelsens side. Tilslutt eksploderte jeg, fikk blackout og aner ikke hva jeg egentlig endte opp med å si, men det kan ikke ha vært spesielt snilt. Sjefen min endret personlighet på minuttet, fra å være en blid og omgjengelig (om distré og rotete) person, til å bli en stille, innesluttet, taus versjon av seg selv. Han unngikk å snakke med meg, spørre meg om noe, unngikk blikket mitt, hadde jeg spørsmål om noe fikk jeg ta det over mail, han var nemlig alltid opptatt.

Raseriutbruddet mitt resulterte i at jeg leverte oppsigelsen min få minutter etter. Jeg hadde ikke noe å gå til, men angret likevel ikke et sekund på hva jeg hadde gjort. Jeg ville vekk og hadde ønsket det en lengre periode, men fikk liksom ikke ut fingeren for å finne noe annet. Men nå hadde jeg plutselig ikke noe valg. Så det ble noen få måneder som vikar, før jeg ble tipset om den jobben jeg har i dag.

Men i dag er litt av den samme følelsen tilbake. Årsakene er ikke de samme, jeg trives fryktelig godt i det arbeidsmiljøet jeg har nå, ikke noe kunne vært bedre enn å jobbe sammen med en gjeng mannlige datanerder. Arbeidsoppgavene er så som så, men ikke verre enn at jeg kommer meg gjennom de fleste dagene. Kunne tenkt med noe flere utfordringer selvfølgelig, på helt andre områder, men da jeg har jobbet med det samme de siste 12 årene, så har jeg vel egentlig ikke noe valg. I dag er ikke situasjonen den at jeg ikke får ut fingeren og sier opp fordi jeg ikke har noe annet å gå til, for det har jeg jo ikke. I dag er situasjonen den at jeg må si opp for å flytte 3 timer unna..... Og jeg gruer meg!

Å pendle er jo ikke et alternativ, jeg står ikke opp klokken halv fire på natta for å dra avgårde på jobb klokken fem! Å jobbe hjemme er heller ikke et alternativ og å bo hos moren min i Oslo i uka for så å pendle til mitt nye hjem i helgene, det er helt uaseptabelt. Det eneste valget jeg sitter igjen med, er å si opp jobben min. Selvfølgelig kan mulighetenes dør da åpne seg og jeg kan ende opp med å få drømmejobben! Men jeg klarer ikke helt å se for meg hva drømmejobben egentlig innebærer, annet enn mye fritid og masse penger!

Men som den pessimist jeg er, så ser jeg begrensningene mer enn jeg ser mulighetene, så humøret er ikke helt på topp for tiden. Samtidig utsetter jeg å snakke med sjefen min, jeg tror at jeg kanskje gjør det med vilje for å slippe å si opp..... Drømmer om at alt skal ordne seg "helt av seg selv". For eksempel at vi plutselig vant mange millioner i Lotto, slik at vi kunne beholde leiligheten i Oslo og jeg hadde råd til å jobbe bare to dager i uken her og tilbringe resten av uka med å gå turer på Øyerfjellet! Å drømme er lov, men å drømme seg helt bort er nok ikke så sunt.

Jeg har satt mars måned som endelig deadline, da skal det bare gjøres! I april/mai skal vi selge leiligheten og i juni skal vi flytte.... Så her må jeg "kvinne" meg opp og be om den samtalen med sjefen sjøl....

De siste ukene har jeg virkelig fått øynene opp for hvor fredelig en religion Islam egentlig er! Jeg har jo hørt påstanden titt og ofte, men det er først nå jeg virkelig føler at dette er sant. Det er tydelig at alle muslimer som demonstrerer mot Muhammed-tegningene gjør dette med ikke noe annet enn ønske om fred i sine hjerter. Det er bare å se på dette bildet tatt fra en muslimsk demonstrasjon i London!

Flere bilder som beviser at Islam er en fredelig religion finner du her.

Det snør, det snør, tiddelibom.

Blitt syk - igjen. Samme som sist, takk og lov ikke noen influensa. En liten forkjølelse skal jeg alltids klare å lide meg gjennom. Men det er ganske så kjedelig å være så slapp og full av feber, når det er nydelig vintervær ute og jeg aller helst skulle vært ute i skog og mark med en termos kakao og fotografert. Forhåpentligvis vil vinteren fortsette en stund til, hvis ikke så kommer det alltids en vinter til om noen måneder. Den kan hende virker langt vekk nå, men før jeg vet ord av det så er det vår, sommer og høsten er rett runt hjørnet. Da er jeg forhåpentligvis vel plassert i Bygda, i noe som jeg kanskje kan kalle hjemme. Og vinteren i Bygda kommer som regel tidligere enn i Byen og den varer gjerne lengre også. Og det er så mye mer snø der! Storgata i Lillehammer var så full av snø at butikkvinduene ble borte. snøen blir bare måkt til midten av gata, det er jo ikke noe annet sted å gjøre av den. Og der dannes enorme fjell av snø, sånn at du ikke kan se fra den ene siden av gata til den andre. Tenke for et herlig paradis av snøhuler man kunne lagd der! En egen snøhuleby, midt inne i byen! Skjønner ikke at det ikke er noen som har gjennomført den tanken, det kunne vært litt av en turistmagnet! Snøhaugene er så store, at å lage snøhuler som var høye nok til at man kunne gå oppreist, ikk ville vært noe problem. Man kunne kanskje til og med lagd to etasjer! Eller lagd en lang gang midt gjennom, med gallerier oppunder snøhuletaket! Lillehammers egen lille snøgate! Med stearinlys for å gjøre det koselig, noen skinnfeller på snøstoler for de som ville nyte en kopp varm toddy og kanskje et bål eller to for å grille pølser! Eller man kunne lagd en kjempesnøborg! Så kunne alle Lillehammers barn i alle aldre, samt alle barn fra omkringliggende bygder komme og lekt og hatt det gøy! Snøballkrig kanskje! Eller to borger med rivaliserende soldater! Store slag med snøvåpen! Eller kanskje man kunne brukt all den snøen og lagd Norges største snømann? Det er mye moro man kan gjøre med snø! I fjor lagde Bygdemann og jeg en snøhund. En snøhund med snute og poter, som satt på bakbena og med en lang, buskete hale. Det var gøy! Håper det er masse snø igjen til påsk, sånn at vi kan lage noe nytt i hagen til svigerfar i år!

Noen ganger hatt en slik dag?

Hvor du bare vil fortsette å sove fordi du føler på deg at dagen bare blir dritt uansett? Hvor du drar deg ut av senga og ikke klarer å åpne øynene fordi kroppen din egentlig vil fortsette å sove? Hvor det gjør fysisk vondt å tvinge øynene til å gi deg en lite glippe med lys, så du får sett hvor dodøren er? Hvor BIKKJA tasser etter deg uansett hvor du går i leiligheten og klørne hans som klakker over gulvet bare er IRRITERENDE? Hvor du prøver seks forskjellige antrekk, men nekter å bruke noen av dem fordi du i utgangspunktet har en drittdag og da er det absolutt ingenting som ser bra ut og kroppen ser bare forvrengt og fordreid ut uansett hva du har på deg? Og du hater alt som er i skapet ditt uansett, det er gammelt og du trenger nye klær? Hvor du gruer deg til å dra på jobb, for du føler at det bare er bortkastet tid denne dagen? Hvor snøen som laver ned bare gjør deg sur, enda du kvelden før storkoste deg på skitur i marka? Hvor du bruker dobbelt så lang tid som vanlig på å gjøre deg klar? Hvor du plutselig oppdager tre grå hårstrå hvor det absolutt ikke var noen dagen før? Hvor du drar med deg BIKKJA på luftetur og sminken renner nedover ansiktet så du ser ut som om du har prøvd deg frem med henna-mønstre på øyenlokkene? Hvor BIKKJA får skylden for det for han er den som er nærmest? Hvor du ser stygt på alle du møter på veien til t-banen fordi de går fortere enn deg eller har en hette som er stor nok til skjerme ansiktet for snøen? Hvor banen selvfølgelig er forsinket og stappfull, siden det tross alt er en drittdag? Hvor du må stå i kø hos bakeren og i tillegg vente på at bilen med bakevarene skal komme, slik at du får kjøpt akkurat dét brødet du skal ha? Hvor du er gjennombløt på bena og tærne er som isklumper lenge før du er på jobb? Hvor du møtes med spørsmålet om hvorfor du ser så sliten ut, når du først kommer deg inn på jobben? Hvor du har lyst til å bli syk, sånn at du kan være hjemme med god samvittighet i tre dager til ende? Hvor du faktisk kunne tenke deg å ikke ha jobb i det hele tatt, sånn at du slapp alle problemene du VET du vil møte på en drittdag? Vel, da skjønner du hvordan jeg har det akkurat nå!

Så mange tanker og så mange våkne netter og så mye bortkastet tid denne uka!

Er helt tom i hodet og tung i kroppen. Har lest altfor mye politikk denne uka, alt for mange blogger, alt for mange nettaviser, kronikker, artikler, kommentarer og innlegg. Sliten nå. Da er det deilig å tenke tilbake på onsdagskvelden, som var det eneste pusterommet denne uka. Da satt jeg på John Dee og hørte på Maria McKee, deilig, stemningsfullt, vakkert, sjelfullt. Og morsomt og improvisert!!

Jeg kjøpte billett dagen før konserten, tenkte at jeg må utnytte dette mens jeg kan. Blir ikke så enkelt å dra på konsert i Oslo etter at jeg har flyttet til Bygda. Da er det minimum to og en halv times kjøring til Oslo, dyrbare minutter som går tapt i letingen etter et parkeringshus eller en parkeringsplass som er ledig, løping til konsertstedet for å stille seg opp i kø, hvis man er så heldig å være på plass før dørene åpnes, komme seg gjennom konserten uten at man kaster bort for mange tanker på å grue seg til den lange kjøreturen hjem igjen, ikke noe inntak av alkohol, stresse tilbake til bilen for å kjøre ut av Oslo og den lange landeveien oppover til Bygda igjen, presse fartsgrensene for å kanskje snike til seg et par ekstra minutter som gjør at man kommer seg LITT fortere i seng før man skal opp om morgenen etter og eventuelt avgårde på jobb etter kanskje bare 3-4 timers søvn. Høres slitsomt ut! Går selvfølgelig an å ta seg fri dagen etter, eventuelt overnatte hos venner/familie i Oslo, men om ikke de skal på konserten og det er midt i uka, så føles det kanskje ikke så greit å vekke de sent på kvelden for å komme inn i gjestesenga. Eller man kan overnatte på hotell, men det er ikke akkurat like billig som noen mil på diesel, og da begrenser det seg automatisk hvor ofte man kan benytte seg av storbyens voldsomme overnattingstilbud. Skal ikke være greit å nyte Oslos musikktilbud når man ikke bor i, eller i umiddelbar nærhet, av byen. Og for å være ærlig, jeg kan jo skjønne hvorfor musikktilbudet i Bygda ikke akkurat kan konkurrere med Oslo!

Konserten onsdag var i hvertfall bra og jeg nøt hvert sekund og kjøpte meg Maria McKees siste CD for å nyte stemmen hennes enda litt mer før jeg fant drømmeland. Og jammen tror jeg ikke det er på tide å iscenesette en reprise av akkurat det!

Oh world, what is wrong with you?

Jeg er så opprørt og forbannet at jeg ikke har noe annet valg enn å skrive et lite politisk innslag på denne bloggen (som egentlig bare skulle være om flytting fra Oslo til Bygda). Jeg har en engelsk blogg som en sjelden gang har et politisk innslag, men når følelsene er i opprør så har jeg ikke tid til å sette meg ned og skrive engelsk. Jeg følger herved Vampus' oppfordring om å publisere tegningene av Muhammed (faksimile Dagbladet).

Jeg har ingenting imot karikerte tegninger av meg selv, Gud, Allah, Buddah, Jahve, Shiva, Jesus, Paven, Odin, Zevs eller noen andre virkelige, fiktive, religiøse eller mytologiske figurer. Her er en side som viser bilder av Jesus.

Jeg respekterer også menneskers rett til å ha en tro og en overbevisning, men jeg respekterer absolutt ikke at en religion skal påtvinge sine dogmer på demokratiske og sekulære samfunn som Danmark og Norge. Skal vi virkelig ta hensyn til muslimer som krever at islamske lover skal gjelde universielt?!

Jeg finner det komplett uakseptabelt at muslimske samfunn, som i hovedsak IKKE er liberale og demokratiske og tolerante, skal diktere hva aviser i den vestlige verden skal trykke eller ikke. Skal vi la være å publisere noen få Muhammed-tegninger av redsel for represalier?!

I følge Koranen er det visstnok forbudt å portrettere Muhammed på noen som helst måte. Og det er godt mulig at det faktisk er sant, men når du kan kjøpe bilder av Muhammed på gata i Iran, så tyder jo det på at brudd på forbudet ikke akkurat fører til dødsstraff!! Snakker vi om dobbelmoral her?!

Tegningene Jyllands-Posten publiserte i september i fjor er ikke engang voldsomt støtende. Dette var tydligvis danske muslimer enig i. De fikk tak i tre andre tegninger som viste Muhammed med grisetryne, som pedofil og knelende i bønn mens han ble voldtatt av en hund. Og disse tegningene var lagd av muslimer selv!! Så dro noen danske muslimer til Midt-Østen med disse tegningene og brukte dem til å oppildne muslimer, skape reaksjoner og promotere hat overfor den vestlige verden. Burde ikke disse danske muslimene vært målet for drapstruslene? Eller er det sånn at det er greit å avbilde Muhammed så lenge du er muslim selv?

Takk og lov at motaksjonen nå vokser over hele den vestlige verden. Flere og flere aviser trykker disse tegningene for å vise solidaritet med Jyllands-Posten. I Frankrike, Tyskland, Island, Italia (LaStampa), Holland, Spania (El Periodico) og her i Norge tør pressen å publisere tegningene, selv om reaksjonene ikke uteblir. Den franske redaktøren fikk sparken, et par av de danske tegnerne har gått i skjul, nordmenn og dansker evakuerer Midt-Østen, ambassader blir bombetruet og evakuert og drapstruslene fortsetter å hagle over den vestlige verden og dens presse. Nå er også EUs Gaza-kontor omringet av væpnede muslimer.

Muslimene får rett og slett strykkarakter for disse infantile reaksjonene. Skulle jeg gidde å brenne flagg, komme med bombetrusler og drapstrusler, fordi Gilbert & Georges nye utstilling fremstiller Jesus som homofil? Tror dere NOEN her i Norge eller Danmark vil aksjonere på samme måte som muslimer i Midt-Østen gjør? Muslimene har absolutt ingen rett til å kreve en unnskyldning fra oss, det er VI som burde kreve en unnskyldning for deres voldelige reaksjoner!!

Jeg oppfordrer alle bloggere til å vise tegningene og jeg oppfordrer alle nordmenn til å støtte ADVAR, motaksjonen til den muslimske boikotten av danske varer.

Det er en merkelig verden...........

Jeg har alltid hatt lett, i hvert fall lettere, for å uttrykke meg skriftlig. Mye enklere å skrive ned det man mener, lettere å formulere seg på papiret enn det er muntlig. Å si det man vil kan fort bli problematisk, det kan komme ut feil, den man prater med bryter inn, følelser kommer i veien osv. Men skriver man det ned, i fred og ro, så er det enkelt å videreformidle det man ønsker. Og det er lettere å fortelle akkurat det man vil og kanskje litt for mye noen ganger. Lett å komme i kontakt med andre, ansiktsløse mennesker og ha et helt greit og tilfredsstillende skriftlig vennskap. Kanskje derfor jeg hadde så mange brevvenner da jeg var ung. Selv i dag finner jeg det enkelte ganger problematisk å kommunisere med fremmede, jeg blir tilbakeholden og beskjeden, nesten sjenert. Jeg virker overlegen og arrogant for folk som ikke kjenner meg, en venninne kaller meg "Isdronningen". Og det tar tid å komme inn på meg. Kanskje ikke så rart at jeg har litt problemer med å skaffe meg venner? Av de vennene jeg har, så er det flere jeg har beholdt siden barneskolen, enkelte siden jeg var tre år gammel. Jeg hang sammen med de samme gjennom hele barndommen, til og med ungdomsskolen. Så flyttet vi ut av byen og endte opp på Nesodden. Der synes jeg ikke det var lett å bli kjent med nye folk. Endte til slutt opp med en jentegjeng som jeg hadde mye gøy sammen med. Men jeg har ikke kontakt med noen av de i dag. I tillegg var det tre gutter jeg hang mye sammen med, den ene ble jeg kjæreste meg og vi klarte å holde sammen i 12 år. Men det er de to andre jeg gjerne skulle beholdt kontakten med. Senere traff jeg en gjeng gjennom denne eksen og etter at han dumpet meg, så ble jeg veldig godt kjent med dem og var utrolig mye sammen med dem. Kanskje jeg var lettere å komme innpå fordi det var en vanskelig tid for meg. Jeg tror jeg var mer åpen og utadvendt og lettere å komme i kontakt med. Noen av disse menneskene er blant mine beste venner i dag og jeg håper de kommer til å fortsette å være det. I tillegg har jeg et par andre gode venninner, men den dag i dag skjønner jeg ikke at vi ble så godt kjent. Dette blir bare babling, poenget mitt er at jeg iutgangspunktet ikke har så lett for å bli kjent med folk og at de jeg treffer derfor sitter igjen med et inntrykk av meg som er helt feil. Men sånn er det ikke på nettet! Her er det bare å utlevere seg, være anonym og bli "kjent" med en mengde mennesker. Og det kan være en veldig grei måte å faktisk BLI kjent med noen, men samtidig erstatter det ikke akkurat den menneskelige kontakten. Så jeg sitter her og lurer litt på om livet mitt blir hel-digitalt når jeg flytter. Vil det kun bli gjennom nettet jeg blir kjent med nye mennesker? Er det kun her i bloggebyen at jeg vil treffe nye folk? Hva med det sosiale aspektet? Jeg er ikke akkurat viden kjent for å ta initiativ til noen form for sosialt samvær med folk jeg ikke kjenner, på egenhånd. De vennene jeg har, vil jeg selvfølgelig beholde og regner heller ikke med at det vil bli noe stort problem, bortsett fra at jeg ikke vil ha tilgang til dem i det daglige. Og bortsett fra et og annet besøk av meg til Oslo og kanskje av noen av dem til Bygda, så er det nok i det daglige jeg vil savne omgang med venner. Og jeg har ingen venner i Bygda og ser ikke så veldig lyst på muligheten til å få noen heller, bortsett fra kanskje noen omgangsvenner, evt. kollegaer og "par-venner" gjennom Bygdemannen. Kan hende det er nok, særlig siden det stadig er enkelt å komme i kontakt med folk på nettet. Vi får bare se hvordan det utvikler seg, kanskje jeg skulle være gærn nok til å være mer åpen overfor folk jeg møter, slik at den jeg virkelig er skinner gjennom, i stedet for Isdronningen!

Og i morgen skal jeg oppleve Maria McKee på John Dee!

Jeg angrer nå..........

I går ville Robert Burns blitt 247 år. Denne dagen blir feiret av skotter over hele verden og er en tradisjon som ble startet få år etter at Robert Burns døde. Datoen blir feiret med en samling av gode venner, inntak av god whisky, spising av Haggis og opplesning og deklamering av Rober Burns dikt. Det er en herlig måte å feire Skottlands nasjonalpoet på og hvis du noengang har deltatt på en Burns Supper, så vet du hva jeg prater om. Selve hovedretten, haggisen, blir behørig hyllet ved at verten eller en av gjestene, deklamerer Burns dikt To A Haggis. Og så skåler de for haggisen med whisky selvfølgelig. Kvelden blir avrundet ved at alle tilstedeværende reiser seg opp, linker armene i hverandre mens de synger Auld Lang Syne. (Du vet den sangen som synes i alle engelsktalende land på nyttårsaften og som du egentlig aldri har tenkt over hvor kommer fra eller hvem som har skrevet!).

Jeg har arrangert et par sånne Burns-kvelder og synes det er fantastisk morsomt. Nå blir kanskje alt morsomt med inntak av store mengder whisky (bortsett fra dagen etterpå selvfølgelig), men i år så har jeg ikke hatt overskudd og ork til å gjøre det. Kan innbille meg at jeg klarer å få til noe neste år, siden jeg da (opplagt) vil ha et spisebord som enkelt har plass til 10-12 gjester og flere av vennene mine vil komme helt fra Oslo opp til Bygda bare for å være med på min Burns kveld. Særlig. Men det hadde vært gøy da!

Lurer på hvorfor vi ikke har tradisjon her i Norge for å feire en av våre store diktere på denne måten. Vi nordmenn vet ikke hva vi har gått glipp av!

Et av mine favorittdikt av Robert Burns:

To A Mouse.
	Wee sleekit, cow'rin, tim'rous beastie, O, what a panic's in thy breastie! Thou need na start awa sae hasty, Wi bickering brattle! I wad be laith to rin an chase thee, Wi murdering pattle! I'm truly sorry man's dominion Has broken Nature's social union, An justifies that ill opinion, Which makes thee startle At me, thy poor, earth-born companion. An fellow mortal! I doubt na, whyles, but thou may thieve: What then? poor beastie, thou maun live! A daimen icker in a thrave 'S a sma request; I'll get a blessin wi the lave, An never miss't! Thy wee-bit housie, too, in ruin! Its silly wa's the win's are strewin! An naething, now, to big a new ane, O foggage green! An bleak December's win's ensuin. Baith snell an keen! Thou saw the fields laid bare an waste, An weary winter comin fast. An cozie here, beneath the blast, Thou thought to dwell, Till crash! the cruel coulter past Out thro thy cell. That wee bit heap o leaves an stibble, Has cost thee monie a weary nibble! Now thou's turn'd out, for a' thy trouble. But house or hald, To thole the winter's sleety dribble, An cranreuch cauld! But Mousie, thou art no thy lane, In proving foresight may be vain: The best-laid schemes o mice an men Gang aft agley, An lea'e us nought but grief an pain, For promis'd joy! Still thou art blest, compar'd wi me! The present only toucheth thee: But och! I backward cast my e'e, On prospects drear! An forward, tho I canna see, I guess an fear!

Det er egentlig natta nå....

...men jeg sitter nå i sofaen og er våken...

Hadde avtalt Angel-kveld i dag. Har to venninner hvorav den ene ikke har sett Angel før (?!), så vi avtaler noen kvelder hvor vi spiser middag sammen, skravler og ser på to-tre Angel-episoder. Vi har kommet til sesong 4 nå, det er tredje gangen jeg ser den, men det gjør absolutt ingenting! Den andre venninnen har jeg sett Buffy-sesongene sammen med også. Hun ville gjerne se Firefly med meg, men jeg kom meg gjennom den serien på noen få kvelder..... Ble hekta med en gang! Disse Angel-kveldene (eller en videreføring med en annen serie) er nok en ting vi ikke klarer å gjennomføre etter at jeg har flyttet til Bygda. Men jeg trenger ikke å gi opp seriene mine likevel, for jeg klarer fint å se de alene! Sammenkrøllet i sofaen med en kopp deilig te og kanskje litt sjokolade, så tror jeg at det skal gå fint! Ulempen er selvfølgelig at i dag får jeg alle episoder og serier (ulovlig) brent av en kollega, men når jeg flytter så har jeg ikke tilgang lenger.... Må nok starte en egen kriminell løpebane da tror jeg. Skal se det blir nedlasting i stort tempo! Kollegaen min laster ned noe så enormt som 1 TERRABYTE i måneden (eller var det mer?). Den køen hans er enorm.... Men jeg er lykkelig! Nå blir det snart Alias (siste sesong), 24 og andre sesong av Hex (som han ligger sørgelig langt bak!), samt et par nye serier. Grunnen til at det noen ganger tar litt tid før jeg får episodene mine, er at kollegaen min kun laster ned i HD og så må han konvertere slik at vanlige folk som meg, har mulighet til å se på det. Jammen er jeg glad han har to søstre som ikke er HD-nerder som han!!

Jeg må nesten prøve å karre meg ut av sofaen og inn i ytterklærne. Jeg har jo en eventyrblanding av en gammel hund som gjerne vil løfte på bakbeinet før han legger seg for kvelden. Selv kunne jeg tenke meg å ikke bevege meg i det hele tatt....

Denne pendlinga til Bygdemannen tæret voldsomt på i begynnelsen. Da var han kun hjemme i helgene og hele uka var jeg alene med Leo. Etterhvert gikk det over i en form for vane, selv om jeg ikke akkurat trivdes. Bygdemannen fikk ordnet hjemmekontor en dag i uka, så nå kommer han nedover fredag kveld og reiser oppover på jobb tirsdag morgen. Bare tre dager i uka jeg er helt alene nå og det går bedre! Går ganske bra faktisk! Nå vil det kanskje bli rart å bo sammen 7 dager i uka igjen...

Denne bloggen er ment å kun være om ting som har med flytting fra by til bygd å gjøre, jeg har en engelsk blogg hvor jeg skriver om alt mulig annet. Men noen ganger så er det faktisk enklere å skrive i full fart på norsk enn på engelsk! og en viss tilknytning til overgangen til Bygd har det jo....

Ja, og kameraet mitt er i hus og det funker så nå blir bloggen snart supplert med fantastiske (?) fotografier!

Nå er det natta!

JIPPI!!!! Endelig har kameraet kommet!

Og jeg gleder meg stort til å ta det i bruk!!

Bestilte Pentax-kamera da det er Pentax SLR jeg har fra før av og jeg ville gjerne ha muligheten til å bruke linsene mine videre. Selvfølgelig er drømmen å kunne kjøpe den mer proffe utgaven, men da den var i underkant av 20.000,- så endte jeg opp med Pentax *ist DL. Vurderte DS også, da den visstnok skal være bedre på et par områder, men den var ikke å finne noe sted og jeg er ikke tålmodig nok til å vente! Nå vil jeg bare hjem og teste ut kameraet! Skal bli fortgang i fotograferingen nå tenker jeg! Og her på bloggen vil det etterhvert komme altfor mange bilder av tomta vår, bygda, utsikten, fjellet, Lågen og kanskje huset vi flytter til!!! Åååå, arbeidsdagen kan ikke gå fort nok over nå asså!!

Revurdering

Ok, jeg har bestemt meg for at jeg ikke er interessert i å bygge hus. Ikke med en gang i hvert fall, det er altfor risikabelt.... Jeg skal fremdeles flytte til bygda, men vil ikke bygge hus sammen med min kjære bygdemann. Ikke før etter et par år i hvert fall. Siden vi har kjøpt drømmetomta til min kjære, tomta ved siden av faren hans, og en tomt han drømmer om å bo på til han blir gammel og grå og vel så det, så er det kanskje en smule risky å begynne å bygge et hus før jeg i det hele tatt vet om jeg vil trives i bygda. Hva om vi bygger dette huset da og så går det et års tid, eller kanskje ikke det engang, og så klarer jeg ikke å falle til ro i bygda? Jeg liker meg ikke, trives ikke og vil vekk fordi jeg savner vennene mine, familien min og Oslo så mye? Min stakkars bygdemann vil ikke da ha råd til å kjøpe meg ut, for da vil vi jo ha huslån til langt over pipa. Og uansett om det at jeg eventuelt ikke vil trives gjør at vi begge flytter ut av bygda eller at vi gjør det slutt med hverandre, så vil han beholde den tomta. Så et alternativ å selge huset og tomta er absolutt ikke aktuelt i en sånn situasjon, da ville min kjære bygdemann bli ttsønderknust og det vil vi jo ikke!! Ikke jeg i hvert fall, så vondt ønsker jeg han ikke. Så jeg synes egentlig at det eneste riktige er å flytte opp til bygda og prøve å bo der et år eller to FØR vi starter byggingen av huset vår. Selvfølgelig beholder vi tomta, men inntil videre får vi nok bo et annet sted, kanskje vi leier, kanskje vi finner et hus vi kan kjøpe rimelig. Og kanskje vil dette skje allerede til sommeren.............

Vi har snakket litt sammen om dette, min kjære bygdemann og jeg. Planen var å flytte oppover i løpet av dette året. Men det er litt vanskelig for meg å se meg om etter en jobb der, når jeg bor og arbeider i Oslo og kanskje ikke er så veldig lett tilgjengelig for intervjuer og sånn. Så å få seg en jobb FØR vi permanent flytter oppover er kanskje ikke så lett å få til. MEN, dersom vi tjener rundt trehundre tusen på leiligheten vår her i Oslo, sånn at vi blir kvitt billån og andre sånne dumme lån, så har vi kanskje råd til at jeg kan være arbeidsledig et par-tre måneder og da burde det være lettere å lete
etter jobb, for da vil jeg jo faktisk være tilgjengelig for intervjuer! Smart, ikke sant?! *smil*

Dette kan kanskje bli realisert allerede til sommeren og det er litt skummelt å tenke på..... For å få det til, må vi vel legge ut leiligheten for salg allerede om noen få måneder og jeg må si opp jobben før det, for å jobbe ut oppsigelsestiden mine på tre måneder. Og før det igjen, må vi nok dra over et par malingsstrøk på veggene i leiligheten. Det er nok å tenke på og blir mer enn nok å gjøre fremover og blir mer enn nok å prøve å innstille seg på. Ikke minst blir det mer enn nok å pakke ned og jeg har en del ting som må pakkes, ja...

I dag ble det plutselig enda mer, da vi var i omsorgsboligen til mormoren min for å tømme den helt. Hun har fått fast plass på sykehjem og har plass til minimalt med ting. Så da var det bare å rydde og kaste og eventuelt ta vare på noen få ting som var av interesse for oss i familien. Men i tillegg var det alle eskene med papirer etter morfaren min. Papirer som jeg har sagt at jeg skal ta vare på, gå igjennom, lese, sortere, kaste det som er uinteressant og beholde det som er interessant. Mormor har alltid ønsket at jeg skulle gjøre dette og ende opp med å skrive noe ut i fra papirene, en bok eller en artikkel eller et avisinnlegg eller noe. Det forutsetter jo faktisk at jeg KAN skrive! Vi får se om jeg noen gang får til det, men jeg tror en god del av disse papirene vil være av interesse for Nasjonalarkivet eller kanskje Dagsavisens arkiv. Nok om det, plutselig har jeg enda flere fulle esker som vil ta opp plass og som da ikke minst må være med på flyttelasset opp til dalen. Allerede er loftsboden full og kjellerboden rimelig tettpakket. Jeg burde vel gå gjennom alle eskene jeg allerede har i bodene, for å se om det er noe jeg kunne blitt kvitt. Ja, ja, nok om det.

Dersom vi får det til sånn som vi planlegger nå, så må jeg si at det skal bli veldig godt å være arbeidsledig et par måneder. Da skal jeg bruke tiden på å komme meg i orden på det stedet vi ender opp med å bo i, skrive mer på bloggen, bli kjent med bygda, gå lange turer på fjellet på dagtid med Leo, lese bøker, skrive en del andre ting, kanskje prøve meg på noe freelance arbeid, fotografere med det nye digitale speilreflekskameraet (som jeg får til uka, JIPPI!!), sykle, bestille ting fra nettet (det er ikke så bra utvalg av engelske bøker på Lillehammer for eks.), skrive mailer og brev, begynne tidlig med å lage årets julekort og julegaver, lete etter jobber og gjøre det jeg kan for å trives. Jeg håper jeg kommer til å trives, at jeg etterhvert finner en jobb jeg vil like, at jeg kanskje klarer å bli kjent med folk, få noen nye venner og får et fullverdig liv med min kjære bygdemann. Jeg vet at han vil trives og slappe av som aldri før, det er bare å håpe at det samme kanskje vil gjelde for meg også.

begynner å lure på om jeg har sagt ja til å gjøre det riktige.....

Jeg har nemlig lagt merke til at jeg ikke akkurat legger hele sjela mi i det........... Første post på det eviglange programmet med å flytte ut av byen, er jo å få seg en jobb på det nye stedet. Og jeg har ikke akkurat søkt på så mange jobber da......... Ingen faktisk! Planen min var ikke å begynne før i år heller, men ting forandret seg litt da min kjære plutselig fikk ny jobb i fjor sommer og begynte i den i august og nå ukependler. Fra Lillehammer til Oslo. Nå er det ikke engang Lillehammer vi har snakket om å flytte til, men lenger nordover i dalen. Lillehammer er i det minste en lilleputtby, men dit vi egentlig skal, er det ikke noe som minner om en by. En annen ting som gjorde at planene ble litt forandret, er at vi plutselig kjøpte oss en tomt i denne bygda. Nabotomten til faren til min kjære!! Ikke at jeg ser han som noe problem i det hele tatt, han er, om mulig, enda mindre sosial enn det han jeg bor sammen med er. Men nå må vi jo finne noe å putte på denne tomten også da. Og jeg må innrømme at jeg er litt kravstor. Jeg mener, når jeg først gir avkall på alle mine venner, familien min, jobben min, tilgjengeligheten til alt jeg liker og bruker i Oslo, så nøyer jeg meg neimen ikke med et knøttlite hus på 75 kvadratmeter, det kan du i hvert fall glemme! Jeg vil ha et hus jeg kan trives med, kose meg i, ha mange overnattingsgjester i, ha et stort matbord og et herlig kjøkken. Klart jeg vil ha plass til at mange kan overnatte! Jeg lever jo i den villfarelsen at alle mine venner ønsker å komme på besøk og slett ikke har noe i mot en biltur på 3 timer en vei! Stort matbord vil jeg også ha, fordi jeg er en drømmer av natur og ser for meg store middagsselskaper med alle disse vennene som ønsker å komme på besøk! Og et stort og romslig kjøkken vil jeg ha fordi jeg er glad i å lage mat, kjempeglad faktisk, selv om jeg ikke akkurat påstår at jeg er noe flink. Men det hender nå at folk spiser opp maten min da! Og selvfølgelig vil jeg ha et eget rom også! Min kjære vil jo ha både kontor og hobbyrom og spa (!!!) med badstu og lekerom og det ene med det andre, så da skulle det bare mangle at ikke jeg skulle få mitt eget lille rom! Ikke at det blir aktuelt med noe for han bortsett fra kontor.

Jeg har satt som krav for å bygge hus at jeg får et eget bibliotek. Det er det minste jeg vil ha. Et eget rom med bøker og en stor og deilig ørelappestol med godt leselys. Ikke at jeg egentlig har nok bøker til å fylle et helt bibliotek, men jeg har likevel nok bøker til å fylle noen hyllemetre. Og tar jeg med gamle, slitte pocketbøker fra jeg var ung tenåring og de skolebøkene jeg har klart å ta vare på, så kan det begynne å nærme seg en grei samling.

Som du kanskje skjønner, så har vi ikke barn....... Prioriteringene ville nok ha vært helt annerledes da! Men jeg føler at jeg kommer til å måtte takle noen voldsomme hindre og tilpasningene kan bli i vanskeligste laget. Jeg mener, det er ikke bare det at jeg gir opp familie, venner og jobb. Men hva med alt annet da! Leiligheten jeg er så glad i, muligheten til å ta en kopp te på en kafé etter jobb eller en lørdags formiddag, Black Cat (herregud, har de i det hele tatt noen annet enn pose-te på små plasser??), kino, restauranter, gode lunsjer på Pascal med en herlig liten kakbit som dessert, gallerier, museum, sjøen, Bygdøy, Hvervenbukta (Gudbrandsdalslågen har liksom litt kaldt vann da), marka (fjellet er liksom ikke helt det samme...), gåavstand til venninner (vi må ha to biler i bygda, ikke noe er i gangavstand), Narvesen ( eneste jeg har sett i bygda er en liten Mix, hva gjør jeg da med tvangstankene om å sløse penger på magasiner??), delikatesseforretninger, innvandrerbutikker (jeg er avhengig av en velfylt krydderavdeling), Arts & Crafts (jeg er skjærelignende i min evne til å like glitrende ting), konserter, Ikea, BUTIKKENE og for ikke å snakke om bokhandlere!!! Nå synes jeg utvalget av engelske bøker hos Tanum, Ark og Norli blir dårligere og dårligere og oftere blir det til at jeg bestiller over nettet, men likevel, det er ikke noe som slår den deilige følelsen av å gå inn i en bokhandel og bli overrasket, oppmuntret og interessert av alle de nye bøkene som har kommet. At jeg samtidig svir av litt mer enn jeg hadde tenkt, gjør liksom ikke så mye! Lillehammer er det nærmeste stedet som har en bokhandel eller to og de er jammen dårlige!!

Og så var det dette med jobb da.Her jeg jobber nå har jeg vært i drøye 5 år. Før det var jeg hos en annen arbeidsgiver i over 6 år. Og jeg søkte ikke på denne jobben jeg har nå, det var en venninne som anbefalte meg og jeg møtte opp på intervju. Så det å skrive en søknad på en jobb, det har jeg ikke gjort på 12 år og er tydeligvis ferdigheter jeg må lære helt på nytt. CVen har jeg klart å oppdatere, men merkelig nok mangler jeg flere vedlegg og jeg aner ikke hvor de er! Nå skal det sies at jeg ikke akkurat har lett huset rundt, annet enn å se der hvor jeg trodde de skulle være, så jeg kunne kanskje skjerpet meg litt. Sannsynligvis må jeg få tak i nye vedlegg, nye utskrifter fra eksamensprotokoller etc. Jippi, jeg ser virkelig frem til det. Uansett, poenget mitt med dette, var bare at det ikke føles helt som om sjela mi er med i dette. Jeg synes det har gått for fort, tilvenningsperioden min ble altfor kort og jeg føler meg overhodet ikke klar ennå. Jeg har sagt at jeg skal prøve å bo i bygda og det er klart det frister med eget hus, men det var ikke meningen at vi skulle begynne å tenke på dette før nå i år. Og nå har det allrede vært i gang nesten et år, så jeg føler at det går altfor fort. Jeg trenger tid! Kanskje derfor jeg ikke akkurat setter inn femte giret på å finne jobber! Det er røttene mine som blir revet opp, ta litt hensyn da!