Det er en merkelig verden...........

Jeg har alltid hatt lett, i hvert fall lettere, for å uttrykke meg skriftlig. Mye enklere å skrive ned det man mener, lettere å formulere seg på papiret enn det er muntlig. Å si det man vil kan fort bli problematisk, det kan komme ut feil, den man prater med bryter inn, følelser kommer i veien osv. Men skriver man det ned, i fred og ro, så er det enkelt å videreformidle det man ønsker. Og det er lettere å fortelle akkurat det man vil og kanskje litt for mye noen ganger. Lett å komme i kontakt med andre, ansiktsløse mennesker og ha et helt greit og tilfredsstillende skriftlig vennskap. Kanskje derfor jeg hadde så mange brevvenner da jeg var ung. Selv i dag finner jeg det enkelte ganger problematisk å kommunisere med fremmede, jeg blir tilbakeholden og beskjeden, nesten sjenert. Jeg virker overlegen og arrogant for folk som ikke kjenner meg, en venninne kaller meg "Isdronningen". Og det tar tid å komme inn på meg. Kanskje ikke så rart at jeg har litt problemer med å skaffe meg venner? Av de vennene jeg har, så er det flere jeg har beholdt siden barneskolen, enkelte siden jeg var tre år gammel. Jeg hang sammen med de samme gjennom hele barndommen, til og med ungdomsskolen. Så flyttet vi ut av byen og endte opp på Nesodden. Der synes jeg ikke det var lett å bli kjent med nye folk. Endte til slutt opp med en jentegjeng som jeg hadde mye gøy sammen med. Men jeg har ikke kontakt med noen av de i dag. I tillegg var det tre gutter jeg hang mye sammen med, den ene ble jeg kjæreste meg og vi klarte å holde sammen i 12 år. Men det er de to andre jeg gjerne skulle beholdt kontakten med. Senere traff jeg en gjeng gjennom denne eksen og etter at han dumpet meg, så ble jeg veldig godt kjent med dem og var utrolig mye sammen med dem. Kanskje jeg var lettere å komme innpå fordi det var en vanskelig tid for meg. Jeg tror jeg var mer åpen og utadvendt og lettere å komme i kontakt med. Noen av disse menneskene er blant mine beste venner i dag og jeg håper de kommer til å fortsette å være det. I tillegg har jeg et par andre gode venninner, men den dag i dag skjønner jeg ikke at vi ble så godt kjent. Dette blir bare babling, poenget mitt er at jeg iutgangspunktet ikke har så lett for å bli kjent med folk og at de jeg treffer derfor sitter igjen med et inntrykk av meg som er helt feil. Men sånn er det ikke på nettet! Her er det bare å utlevere seg, være anonym og bli "kjent" med en mengde mennesker. Og det kan være en veldig grei måte å faktisk BLI kjent med noen, men samtidig erstatter det ikke akkurat den menneskelige kontakten. Så jeg sitter her og lurer litt på om livet mitt blir hel-digitalt når jeg flytter. Vil det kun bli gjennom nettet jeg blir kjent med nye mennesker? Er det kun her i bloggebyen at jeg vil treffe nye folk? Hva med det sosiale aspektet? Jeg er ikke akkurat viden kjent for å ta initiativ til noen form for sosialt samvær med folk jeg ikke kjenner, på egenhånd. De vennene jeg har, vil jeg selvfølgelig beholde og regner heller ikke med at det vil bli noe stort problem, bortsett fra at jeg ikke vil ha tilgang til dem i det daglige. Og bortsett fra et og annet besøk av meg til Oslo og kanskje av noen av dem til Bygda, så er det nok i det daglige jeg vil savne omgang med venner. Og jeg har ingen venner i Bygda og ser ikke så veldig lyst på muligheten til å få noen heller, bortsett fra kanskje noen omgangsvenner, evt. kollegaer og "par-venner" gjennom Bygdemannen. Kan hende det er nok, særlig siden det stadig er enkelt å komme i kontakt med folk på nettet. Vi får bare se hvordan det utvikler seg, kanskje jeg skulle være gærn nok til å være mer åpen overfor folk jeg møter, slik at den jeg virkelig er skinner gjennom, i stedet for Isdronningen!

Og i morgen skal jeg oppleve Maria McKee på John Dee!

Jeg angrer nå..........

I går ville Robert Burns blitt 247 år. Denne dagen blir feiret av skotter over hele verden og er en tradisjon som ble startet få år etter at Robert Burns døde. Datoen blir feiret med en samling av gode venner, inntak av god whisky, spising av Haggis og opplesning og deklamering av Rober Burns dikt. Det er en herlig måte å feire Skottlands nasjonalpoet på og hvis du noengang har deltatt på en Burns Supper, så vet du hva jeg prater om. Selve hovedretten, haggisen, blir behørig hyllet ved at verten eller en av gjestene, deklamerer Burns dikt To A Haggis. Og så skåler de for haggisen med whisky selvfølgelig. Kvelden blir avrundet ved at alle tilstedeværende reiser seg opp, linker armene i hverandre mens de synger Auld Lang Syne. (Du vet den sangen som synes i alle engelsktalende land på nyttårsaften og som du egentlig aldri har tenkt over hvor kommer fra eller hvem som har skrevet!).

Jeg har arrangert et par sånne Burns-kvelder og synes det er fantastisk morsomt. Nå blir kanskje alt morsomt med inntak av store mengder whisky (bortsett fra dagen etterpå selvfølgelig), men i år så har jeg ikke hatt overskudd og ork til å gjøre det. Kan innbille meg at jeg klarer å få til noe neste år, siden jeg da (opplagt) vil ha et spisebord som enkelt har plass til 10-12 gjester og flere av vennene mine vil komme helt fra Oslo opp til Bygda bare for å være med på min Burns kveld. Særlig. Men det hadde vært gøy da!

Lurer på hvorfor vi ikke har tradisjon her i Norge for å feire en av våre store diktere på denne måten. Vi nordmenn vet ikke hva vi har gått glipp av!

Et av mine favorittdikt av Robert Burns:

To A Mouse.
	Wee sleekit, cow'rin, tim'rous beastie, O, what a panic's in thy breastie! Thou need na start awa sae hasty, Wi bickering brattle! I wad be laith to rin an chase thee, Wi murdering pattle! I'm truly sorry man's dominion Has broken Nature's social union, An justifies that ill opinion, Which makes thee startle At me, thy poor, earth-born companion. An fellow mortal! I doubt na, whyles, but thou may thieve: What then? poor beastie, thou maun live! A daimen icker in a thrave 'S a sma request; I'll get a blessin wi the lave, An never miss't! Thy wee-bit housie, too, in ruin! Its silly wa's the win's are strewin! An naething, now, to big a new ane, O foggage green! An bleak December's win's ensuin. Baith snell an keen! Thou saw the fields laid bare an waste, An weary winter comin fast. An cozie here, beneath the blast, Thou thought to dwell, Till crash! the cruel coulter past Out thro thy cell. That wee bit heap o leaves an stibble, Has cost thee monie a weary nibble! Now thou's turn'd out, for a' thy trouble. But house or hald, To thole the winter's sleety dribble, An cranreuch cauld! But Mousie, thou art no thy lane, In proving foresight may be vain: The best-laid schemes o mice an men Gang aft agley, An lea'e us nought but grief an pain, For promis'd joy! Still thou art blest, compar'd wi me! The present only toucheth thee: But och! I backward cast my e'e, On prospects drear! An forward, tho I canna see, I guess an fear!

Det er egentlig natta nå....

...men jeg sitter nå i sofaen og er våken...

Hadde avtalt Angel-kveld i dag. Har to venninner hvorav den ene ikke har sett Angel før (?!), så vi avtaler noen kvelder hvor vi spiser middag sammen, skravler og ser på to-tre Angel-episoder. Vi har kommet til sesong 4 nå, det er tredje gangen jeg ser den, men det gjør absolutt ingenting! Den andre venninnen har jeg sett Buffy-sesongene sammen med også. Hun ville gjerne se Firefly med meg, men jeg kom meg gjennom den serien på noen få kvelder..... Ble hekta med en gang! Disse Angel-kveldene (eller en videreføring med en annen serie) er nok en ting vi ikke klarer å gjennomføre etter at jeg har flyttet til Bygda. Men jeg trenger ikke å gi opp seriene mine likevel, for jeg klarer fint å se de alene! Sammenkrøllet i sofaen med en kopp deilig te og kanskje litt sjokolade, så tror jeg at det skal gå fint! Ulempen er selvfølgelig at i dag får jeg alle episoder og serier (ulovlig) brent av en kollega, men når jeg flytter så har jeg ikke tilgang lenger.... Må nok starte en egen kriminell løpebane da tror jeg. Skal se det blir nedlasting i stort tempo! Kollegaen min laster ned noe så enormt som 1 TERRABYTE i måneden (eller var det mer?). Den køen hans er enorm.... Men jeg er lykkelig! Nå blir det snart Alias (siste sesong), 24 og andre sesong av Hex (som han ligger sørgelig langt bak!), samt et par nye serier. Grunnen til at det noen ganger tar litt tid før jeg får episodene mine, er at kollegaen min kun laster ned i HD og så må han konvertere slik at vanlige folk som meg, har mulighet til å se på det. Jammen er jeg glad han har to søstre som ikke er HD-nerder som han!!

Jeg må nesten prøve å karre meg ut av sofaen og inn i ytterklærne. Jeg har jo en eventyrblanding av en gammel hund som gjerne vil løfte på bakbeinet før han legger seg for kvelden. Selv kunne jeg tenke meg å ikke bevege meg i det hele tatt....

Denne pendlinga til Bygdemannen tæret voldsomt på i begynnelsen. Da var han kun hjemme i helgene og hele uka var jeg alene med Leo. Etterhvert gikk det over i en form for vane, selv om jeg ikke akkurat trivdes. Bygdemannen fikk ordnet hjemmekontor en dag i uka, så nå kommer han nedover fredag kveld og reiser oppover på jobb tirsdag morgen. Bare tre dager i uka jeg er helt alene nå og det går bedre! Går ganske bra faktisk! Nå vil det kanskje bli rart å bo sammen 7 dager i uka igjen...

Denne bloggen er ment å kun være om ting som har med flytting fra by til bygd å gjøre, jeg har en engelsk blogg hvor jeg skriver om alt mulig annet. Men noen ganger så er det faktisk enklere å skrive i full fart på norsk enn på engelsk! og en viss tilknytning til overgangen til Bygd har det jo....

Ja, og kameraet mitt er i hus og det funker så nå blir bloggen snart supplert med fantastiske (?) fotografier!

Nå er det natta!

JIPPI!!!! Endelig har kameraet kommet!

Og jeg gleder meg stort til å ta det i bruk!!

Bestilte Pentax-kamera da det er Pentax SLR jeg har fra før av og jeg ville gjerne ha muligheten til å bruke linsene mine videre. Selvfølgelig er drømmen å kunne kjøpe den mer proffe utgaven, men da den var i underkant av 20.000,- så endte jeg opp med Pentax *ist DL. Vurderte DS også, da den visstnok skal være bedre på et par områder, men den var ikke å finne noe sted og jeg er ikke tålmodig nok til å vente! Nå vil jeg bare hjem og teste ut kameraet! Skal bli fortgang i fotograferingen nå tenker jeg! Og her på bloggen vil det etterhvert komme altfor mange bilder av tomta vår, bygda, utsikten, fjellet, Lågen og kanskje huset vi flytter til!!! Åååå, arbeidsdagen kan ikke gå fort nok over nå asså!!

Revurdering

Ok, jeg har bestemt meg for at jeg ikke er interessert i å bygge hus. Ikke med en gang i hvert fall, det er altfor risikabelt.... Jeg skal fremdeles flytte til bygda, men vil ikke bygge hus sammen med min kjære bygdemann. Ikke før etter et par år i hvert fall. Siden vi har kjøpt drømmetomta til min kjære, tomta ved siden av faren hans, og en tomt han drømmer om å bo på til han blir gammel og grå og vel så det, så er det kanskje en smule risky å begynne å bygge et hus før jeg i det hele tatt vet om jeg vil trives i bygda. Hva om vi bygger dette huset da og så går det et års tid, eller kanskje ikke det engang, og så klarer jeg ikke å falle til ro i bygda? Jeg liker meg ikke, trives ikke og vil vekk fordi jeg savner vennene mine, familien min og Oslo så mye? Min stakkars bygdemann vil ikke da ha råd til å kjøpe meg ut, for da vil vi jo ha huslån til langt over pipa. Og uansett om det at jeg eventuelt ikke vil trives gjør at vi begge flytter ut av bygda eller at vi gjør det slutt med hverandre, så vil han beholde den tomta. Så et alternativ å selge huset og tomta er absolutt ikke aktuelt i en sånn situasjon, da ville min kjære bygdemann bli ttsønderknust og det vil vi jo ikke!! Ikke jeg i hvert fall, så vondt ønsker jeg han ikke. Så jeg synes egentlig at det eneste riktige er å flytte opp til bygda og prøve å bo der et år eller to FØR vi starter byggingen av huset vår. Selvfølgelig beholder vi tomta, men inntil videre får vi nok bo et annet sted, kanskje vi leier, kanskje vi finner et hus vi kan kjøpe rimelig. Og kanskje vil dette skje allerede til sommeren.............

Vi har snakket litt sammen om dette, min kjære bygdemann og jeg. Planen var å flytte oppover i løpet av dette året. Men det er litt vanskelig for meg å se meg om etter en jobb der, når jeg bor og arbeider i Oslo og kanskje ikke er så veldig lett tilgjengelig for intervjuer og sånn. Så å få seg en jobb FØR vi permanent flytter oppover er kanskje ikke så lett å få til. MEN, dersom vi tjener rundt trehundre tusen på leiligheten vår her i Oslo, sånn at vi blir kvitt billån og andre sånne dumme lån, så har vi kanskje råd til at jeg kan være arbeidsledig et par-tre måneder og da burde det være lettere å lete
etter jobb, for da vil jeg jo faktisk være tilgjengelig for intervjuer! Smart, ikke sant?! *smil*

Dette kan kanskje bli realisert allerede til sommeren og det er litt skummelt å tenke på..... For å få det til, må vi vel legge ut leiligheten for salg allerede om noen få måneder og jeg må si opp jobben før det, for å jobbe ut oppsigelsestiden mine på tre måneder. Og før det igjen, må vi nok dra over et par malingsstrøk på veggene i leiligheten. Det er nok å tenke på og blir mer enn nok å gjøre fremover og blir mer enn nok å prøve å innstille seg på. Ikke minst blir det mer enn nok å pakke ned og jeg har en del ting som må pakkes, ja...

I dag ble det plutselig enda mer, da vi var i omsorgsboligen til mormoren min for å tømme den helt. Hun har fått fast plass på sykehjem og har plass til minimalt med ting. Så da var det bare å rydde og kaste og eventuelt ta vare på noen få ting som var av interesse for oss i familien. Men i tillegg var det alle eskene med papirer etter morfaren min. Papirer som jeg har sagt at jeg skal ta vare på, gå igjennom, lese, sortere, kaste det som er uinteressant og beholde det som er interessant. Mormor har alltid ønsket at jeg skulle gjøre dette og ende opp med å skrive noe ut i fra papirene, en bok eller en artikkel eller et avisinnlegg eller noe. Det forutsetter jo faktisk at jeg KAN skrive! Vi får se om jeg noen gang får til det, men jeg tror en god del av disse papirene vil være av interesse for Nasjonalarkivet eller kanskje Dagsavisens arkiv. Nok om det, plutselig har jeg enda flere fulle esker som vil ta opp plass og som da ikke minst må være med på flyttelasset opp til dalen. Allerede er loftsboden full og kjellerboden rimelig tettpakket. Jeg burde vel gå gjennom alle eskene jeg allerede har i bodene, for å se om det er noe jeg kunne blitt kvitt. Ja, ja, nok om det.

Dersom vi får det til sånn som vi planlegger nå, så må jeg si at det skal bli veldig godt å være arbeidsledig et par måneder. Da skal jeg bruke tiden på å komme meg i orden på det stedet vi ender opp med å bo i, skrive mer på bloggen, bli kjent med bygda, gå lange turer på fjellet på dagtid med Leo, lese bøker, skrive en del andre ting, kanskje prøve meg på noe freelance arbeid, fotografere med det nye digitale speilreflekskameraet (som jeg får til uka, JIPPI!!), sykle, bestille ting fra nettet (det er ikke så bra utvalg av engelske bøker på Lillehammer for eks.), skrive mailer og brev, begynne tidlig med å lage årets julekort og julegaver, lete etter jobber og gjøre det jeg kan for å trives. Jeg håper jeg kommer til å trives, at jeg etterhvert finner en jobb jeg vil like, at jeg kanskje klarer å bli kjent med folk, få noen nye venner og får et fullverdig liv med min kjære bygdemann. Jeg vet at han vil trives og slappe av som aldri før, det er bare å håpe at det samme kanskje vil gjelde for meg også.

begynner å lure på om jeg har sagt ja til å gjøre det riktige.....

Jeg har nemlig lagt merke til at jeg ikke akkurat legger hele sjela mi i det........... Første post på det eviglange programmet med å flytte ut av byen, er jo å få seg en jobb på det nye stedet. Og jeg har ikke akkurat søkt på så mange jobber da......... Ingen faktisk! Planen min var ikke å begynne før i år heller, men ting forandret seg litt da min kjære plutselig fikk ny jobb i fjor sommer og begynte i den i august og nå ukependler. Fra Lillehammer til Oslo. Nå er det ikke engang Lillehammer vi har snakket om å flytte til, men lenger nordover i dalen. Lillehammer er i det minste en lilleputtby, men dit vi egentlig skal, er det ikke noe som minner om en by. En annen ting som gjorde at planene ble litt forandret, er at vi plutselig kjøpte oss en tomt i denne bygda. Nabotomten til faren til min kjære!! Ikke at jeg ser han som noe problem i det hele tatt, han er, om mulig, enda mindre sosial enn det han jeg bor sammen med er. Men nå må vi jo finne noe å putte på denne tomten også da. Og jeg må innrømme at jeg er litt kravstor. Jeg mener, når jeg først gir avkall på alle mine venner, familien min, jobben min, tilgjengeligheten til alt jeg liker og bruker i Oslo, så nøyer jeg meg neimen ikke med et knøttlite hus på 75 kvadratmeter, det kan du i hvert fall glemme! Jeg vil ha et hus jeg kan trives med, kose meg i, ha mange overnattingsgjester i, ha et stort matbord og et herlig kjøkken. Klart jeg vil ha plass til at mange kan overnatte! Jeg lever jo i den villfarelsen at alle mine venner ønsker å komme på besøk og slett ikke har noe i mot en biltur på 3 timer en vei! Stort matbord vil jeg også ha, fordi jeg er en drømmer av natur og ser for meg store middagsselskaper med alle disse vennene som ønsker å komme på besøk! Og et stort og romslig kjøkken vil jeg ha fordi jeg er glad i å lage mat, kjempeglad faktisk, selv om jeg ikke akkurat påstår at jeg er noe flink. Men det hender nå at folk spiser opp maten min da! Og selvfølgelig vil jeg ha et eget rom også! Min kjære vil jo ha både kontor og hobbyrom og spa (!!!) med badstu og lekerom og det ene med det andre, så da skulle det bare mangle at ikke jeg skulle få mitt eget lille rom! Ikke at det blir aktuelt med noe for han bortsett fra kontor.

Jeg har satt som krav for å bygge hus at jeg får et eget bibliotek. Det er det minste jeg vil ha. Et eget rom med bøker og en stor og deilig ørelappestol med godt leselys. Ikke at jeg egentlig har nok bøker til å fylle et helt bibliotek, men jeg har likevel nok bøker til å fylle noen hyllemetre. Og tar jeg med gamle, slitte pocketbøker fra jeg var ung tenåring og de skolebøkene jeg har klart å ta vare på, så kan det begynne å nærme seg en grei samling.

Som du kanskje skjønner, så har vi ikke barn....... Prioriteringene ville nok ha vært helt annerledes da! Men jeg føler at jeg kommer til å måtte takle noen voldsomme hindre og tilpasningene kan bli i vanskeligste laget. Jeg mener, det er ikke bare det at jeg gir opp familie, venner og jobb. Men hva med alt annet da! Leiligheten jeg er så glad i, muligheten til å ta en kopp te på en kafé etter jobb eller en lørdags formiddag, Black Cat (herregud, har de i det hele tatt noen annet enn pose-te på små plasser??), kino, restauranter, gode lunsjer på Pascal med en herlig liten kakbit som dessert, gallerier, museum, sjøen, Bygdøy, Hvervenbukta (Gudbrandsdalslågen har liksom litt kaldt vann da), marka (fjellet er liksom ikke helt det samme...), gåavstand til venninner (vi må ha to biler i bygda, ikke noe er i gangavstand), Narvesen ( eneste jeg har sett i bygda er en liten Mix, hva gjør jeg da med tvangstankene om å sløse penger på magasiner??), delikatesseforretninger, innvandrerbutikker (jeg er avhengig av en velfylt krydderavdeling), Arts & Crafts (jeg er skjærelignende i min evne til å like glitrende ting), konserter, Ikea, BUTIKKENE og for ikke å snakke om bokhandlere!!! Nå synes jeg utvalget av engelske bøker hos Tanum, Ark og Norli blir dårligere og dårligere og oftere blir det til at jeg bestiller over nettet, men likevel, det er ikke noe som slår den deilige følelsen av å gå inn i en bokhandel og bli overrasket, oppmuntret og interessert av alle de nye bøkene som har kommet. At jeg samtidig svir av litt mer enn jeg hadde tenkt, gjør liksom ikke så mye! Lillehammer er det nærmeste stedet som har en bokhandel eller to og de er jammen dårlige!!

Og så var det dette med jobb da.Her jeg jobber nå har jeg vært i drøye 5 år. Før det var jeg hos en annen arbeidsgiver i over 6 år. Og jeg søkte ikke på denne jobben jeg har nå, det var en venninne som anbefalte meg og jeg møtte opp på intervju. Så det å skrive en søknad på en jobb, det har jeg ikke gjort på 12 år og er tydeligvis ferdigheter jeg må lære helt på nytt. CVen har jeg klart å oppdatere, men merkelig nok mangler jeg flere vedlegg og jeg aner ikke hvor de er! Nå skal det sies at jeg ikke akkurat har lett huset rundt, annet enn å se der hvor jeg trodde de skulle være, så jeg kunne kanskje skjerpet meg litt. Sannsynligvis må jeg få tak i nye vedlegg, nye utskrifter fra eksamensprotokoller etc. Jippi, jeg ser virkelig frem til det. Uansett, poenget mitt med dette, var bare at det ikke føles helt som om sjela mi er med i dette. Jeg synes det har gått for fort, tilvenningsperioden min ble altfor kort og jeg føler meg overhodet ikke klar ennå. Jeg har sagt at jeg skal prøve å bo i bygda og det er klart det frister med eget hus, men det var ikke meningen at vi skulle begynne å tenke på dette før nå i år. Og nå har det allrede vært i gang nesten et år, så jeg føler at det går altfor fort. Jeg trenger tid! Kanskje derfor jeg ikke akkurat setter inn femte giret på å finne jobber! Det er røttene mine som blir revet opp, ta litt hensyn da!