Jeg angrer nå..........

I går ville Robert Burns blitt 247 år. Denne dagen blir feiret av skotter over hele verden og er en tradisjon som ble startet få år etter at Robert Burns døde. Datoen blir feiret med en samling av gode venner, inntak av god whisky, spising av Haggis og opplesning og deklamering av Rober Burns dikt. Det er en herlig måte å feire Skottlands nasjonalpoet på og hvis du noengang har deltatt på en Burns Supper, så vet du hva jeg prater om. Selve hovedretten, haggisen, blir behørig hyllet ved at verten eller en av gjestene, deklamerer Burns dikt To A Haggis. Og så skåler de for haggisen med whisky selvfølgelig. Kvelden blir avrundet ved at alle tilstedeværende reiser seg opp, linker armene i hverandre mens de synger Auld Lang Syne. (Du vet den sangen som synes i alle engelsktalende land på nyttårsaften og som du egentlig aldri har tenkt over hvor kommer fra eller hvem som har skrevet!).

Jeg har arrangert et par sånne Burns-kvelder og synes det er fantastisk morsomt. Nå blir kanskje alt morsomt med inntak av store mengder whisky (bortsett fra dagen etterpå selvfølgelig), men i år så har jeg ikke hatt overskudd og ork til å gjøre det. Kan innbille meg at jeg klarer å få til noe neste år, siden jeg da (opplagt) vil ha et spisebord som enkelt har plass til 10-12 gjester og flere av vennene mine vil komme helt fra Oslo opp til Bygda bare for å være med på min Burns kveld. Særlig. Men det hadde vært gøy da!

Lurer på hvorfor vi ikke har tradisjon her i Norge for å feire en av våre store diktere på denne måten. Vi nordmenn vet ikke hva vi har gått glipp av!

Et av mine favorittdikt av Robert Burns:

To A Mouse.
	Wee sleekit, cow'rin, tim'rous beastie, O, what a panic's in thy breastie! Thou need na start awa sae hasty, Wi bickering brattle! I wad be laith to rin an chase thee, Wi murdering pattle! I'm truly sorry man's dominion Has broken Nature's social union, An justifies that ill opinion, Which makes thee startle At me, thy poor, earth-born companion. An fellow mortal! I doubt na, whyles, but thou may thieve: What then? poor beastie, thou maun live! A daimen icker in a thrave 'S a sma request; I'll get a blessin wi the lave, An never miss't! Thy wee-bit housie, too, in ruin! Its silly wa's the win's are strewin! An naething, now, to big a new ane, O foggage green! An bleak December's win's ensuin. Baith snell an keen! Thou saw the fields laid bare an waste, An weary winter comin fast. An cozie here, beneath the blast, Thou thought to dwell, Till crash! the cruel coulter past Out thro thy cell. That wee bit heap o leaves an stibble, Has cost thee monie a weary nibble! Now thou's turn'd out, for a' thy trouble. But house or hald, To thole the winter's sleety dribble, An cranreuch cauld! But Mousie, thou art no thy lane, In proving foresight may be vain: The best-laid schemes o mice an men Gang aft agley, An lea'e us nought but grief an pain, For promis'd joy! Still thou art blest, compar'd wi me! The present only toucheth thee: But och! I backward cast my e'e, On prospects drear! An forward, tho I canna see, I guess an fear!