Det er en merkelig verden...........

Jeg har alltid hatt lett, i hvert fall lettere, for å uttrykke meg skriftlig. Mye enklere å skrive ned det man mener, lettere å formulere seg på papiret enn det er muntlig. Å si det man vil kan fort bli problematisk, det kan komme ut feil, den man prater med bryter inn, følelser kommer i veien osv. Men skriver man det ned, i fred og ro, så er det enkelt å videreformidle det man ønsker. Og det er lettere å fortelle akkurat det man vil og kanskje litt for mye noen ganger. Lett å komme i kontakt med andre, ansiktsløse mennesker og ha et helt greit og tilfredsstillende skriftlig vennskap. Kanskje derfor jeg hadde så mange brevvenner da jeg var ung. Selv i dag finner jeg det enkelte ganger problematisk å kommunisere med fremmede, jeg blir tilbakeholden og beskjeden, nesten sjenert. Jeg virker overlegen og arrogant for folk som ikke kjenner meg, en venninne kaller meg "Isdronningen". Og det tar tid å komme inn på meg. Kanskje ikke så rart at jeg har litt problemer med å skaffe meg venner? Av de vennene jeg har, så er det flere jeg har beholdt siden barneskolen, enkelte siden jeg var tre år gammel. Jeg hang sammen med de samme gjennom hele barndommen, til og med ungdomsskolen. Så flyttet vi ut av byen og endte opp på Nesodden. Der synes jeg ikke det var lett å bli kjent med nye folk. Endte til slutt opp med en jentegjeng som jeg hadde mye gøy sammen med. Men jeg har ikke kontakt med noen av de i dag. I tillegg var det tre gutter jeg hang mye sammen med, den ene ble jeg kjæreste meg og vi klarte å holde sammen i 12 år. Men det er de to andre jeg gjerne skulle beholdt kontakten med. Senere traff jeg en gjeng gjennom denne eksen og etter at han dumpet meg, så ble jeg veldig godt kjent med dem og var utrolig mye sammen med dem. Kanskje jeg var lettere å komme innpå fordi det var en vanskelig tid for meg. Jeg tror jeg var mer åpen og utadvendt og lettere å komme i kontakt med. Noen av disse menneskene er blant mine beste venner i dag og jeg håper de kommer til å fortsette å være det. I tillegg har jeg et par andre gode venninner, men den dag i dag skjønner jeg ikke at vi ble så godt kjent. Dette blir bare babling, poenget mitt er at jeg iutgangspunktet ikke har så lett for å bli kjent med folk og at de jeg treffer derfor sitter igjen med et inntrykk av meg som er helt feil. Men sånn er det ikke på nettet! Her er det bare å utlevere seg, være anonym og bli "kjent" med en mengde mennesker. Og det kan være en veldig grei måte å faktisk BLI kjent med noen, men samtidig erstatter det ikke akkurat den menneskelige kontakten. Så jeg sitter her og lurer litt på om livet mitt blir hel-digitalt når jeg flytter. Vil det kun bli gjennom nettet jeg blir kjent med nye mennesker? Er det kun her i bloggebyen at jeg vil treffe nye folk? Hva med det sosiale aspektet? Jeg er ikke akkurat viden kjent for å ta initiativ til noen form for sosialt samvær med folk jeg ikke kjenner, på egenhånd. De vennene jeg har, vil jeg selvfølgelig beholde og regner heller ikke med at det vil bli noe stort problem, bortsett fra at jeg ikke vil ha tilgang til dem i det daglige. Og bortsett fra et og annet besøk av meg til Oslo og kanskje av noen av dem til Bygda, så er det nok i det daglige jeg vil savne omgang med venner. Og jeg har ingen venner i Bygda og ser ikke så veldig lyst på muligheten til å få noen heller, bortsett fra kanskje noen omgangsvenner, evt. kollegaer og "par-venner" gjennom Bygdemannen. Kan hende det er nok, særlig siden det stadig er enkelt å komme i kontakt med folk på nettet. Vi får bare se hvordan det utvikler seg, kanskje jeg skulle være gærn nok til å være mer åpen overfor folk jeg møter, slik at den jeg virkelig er skinner gjennom, i stedet for Isdronningen!

Og i morgen skal jeg oppleve Maria McKee på John Dee!