begynner å lure på om jeg har sagt ja til å gjøre det riktige.....

Jeg har nemlig lagt merke til at jeg ikke akkurat legger hele sjela mi i det........... Første post på det eviglange programmet med å flytte ut av byen, er jo å få seg en jobb på det nye stedet. Og jeg har ikke akkurat søkt på så mange jobber da......... Ingen faktisk! Planen min var ikke å begynne før i år heller, men ting forandret seg litt da min kjære plutselig fikk ny jobb i fjor sommer og begynte i den i august og nå ukependler. Fra Lillehammer til Oslo. Nå er det ikke engang Lillehammer vi har snakket om å flytte til, men lenger nordover i dalen. Lillehammer er i det minste en lilleputtby, men dit vi egentlig skal, er det ikke noe som minner om en by. En annen ting som gjorde at planene ble litt forandret, er at vi plutselig kjøpte oss en tomt i denne bygda. Nabotomten til faren til min kjære!! Ikke at jeg ser han som noe problem i det hele tatt, han er, om mulig, enda mindre sosial enn det han jeg bor sammen med er. Men nå må vi jo finne noe å putte på denne tomten også da. Og jeg må innrømme at jeg er litt kravstor. Jeg mener, når jeg først gir avkall på alle mine venner, familien min, jobben min, tilgjengeligheten til alt jeg liker og bruker i Oslo, så nøyer jeg meg neimen ikke med et knøttlite hus på 75 kvadratmeter, det kan du i hvert fall glemme! Jeg vil ha et hus jeg kan trives med, kose meg i, ha mange overnattingsgjester i, ha et stort matbord og et herlig kjøkken. Klart jeg vil ha plass til at mange kan overnatte! Jeg lever jo i den villfarelsen at alle mine venner ønsker å komme på besøk og slett ikke har noe i mot en biltur på 3 timer en vei! Stort matbord vil jeg også ha, fordi jeg er en drømmer av natur og ser for meg store middagsselskaper med alle disse vennene som ønsker å komme på besøk! Og et stort og romslig kjøkken vil jeg ha fordi jeg er glad i å lage mat, kjempeglad faktisk, selv om jeg ikke akkurat påstår at jeg er noe flink. Men det hender nå at folk spiser opp maten min da! Og selvfølgelig vil jeg ha et eget rom også! Min kjære vil jo ha både kontor og hobbyrom og spa (!!!) med badstu og lekerom og det ene med det andre, så da skulle det bare mangle at ikke jeg skulle få mitt eget lille rom! Ikke at det blir aktuelt med noe for han bortsett fra kontor.

Jeg har satt som krav for å bygge hus at jeg får et eget bibliotek. Det er det minste jeg vil ha. Et eget rom med bøker og en stor og deilig ørelappestol med godt leselys. Ikke at jeg egentlig har nok bøker til å fylle et helt bibliotek, men jeg har likevel nok bøker til å fylle noen hyllemetre. Og tar jeg med gamle, slitte pocketbøker fra jeg var ung tenåring og de skolebøkene jeg har klart å ta vare på, så kan det begynne å nærme seg en grei samling.

Som du kanskje skjønner, så har vi ikke barn....... Prioriteringene ville nok ha vært helt annerledes da! Men jeg føler at jeg kommer til å måtte takle noen voldsomme hindre og tilpasningene kan bli i vanskeligste laget. Jeg mener, det er ikke bare det at jeg gir opp familie, venner og jobb. Men hva med alt annet da! Leiligheten jeg er så glad i, muligheten til å ta en kopp te på en kafé etter jobb eller en lørdags formiddag, Black Cat (herregud, har de i det hele tatt noen annet enn pose-te på små plasser??), kino, restauranter, gode lunsjer på Pascal med en herlig liten kakbit som dessert, gallerier, museum, sjøen, Bygdøy, Hvervenbukta (Gudbrandsdalslågen har liksom litt kaldt vann da), marka (fjellet er liksom ikke helt det samme...), gåavstand til venninner (vi må ha to biler i bygda, ikke noe er i gangavstand), Narvesen ( eneste jeg har sett i bygda er en liten Mix, hva gjør jeg da med tvangstankene om å sløse penger på magasiner??), delikatesseforretninger, innvandrerbutikker (jeg er avhengig av en velfylt krydderavdeling), Arts & Crafts (jeg er skjærelignende i min evne til å like glitrende ting), konserter, Ikea, BUTIKKENE og for ikke å snakke om bokhandlere!!! Nå synes jeg utvalget av engelske bøker hos Tanum, Ark og Norli blir dårligere og dårligere og oftere blir det til at jeg bestiller over nettet, men likevel, det er ikke noe som slår den deilige følelsen av å gå inn i en bokhandel og bli overrasket, oppmuntret og interessert av alle de nye bøkene som har kommet. At jeg samtidig svir av litt mer enn jeg hadde tenkt, gjør liksom ikke så mye! Lillehammer er det nærmeste stedet som har en bokhandel eller to og de er jammen dårlige!!

Og så var det dette med jobb da.Her jeg jobber nå har jeg vært i drøye 5 år. Før det var jeg hos en annen arbeidsgiver i over 6 år. Og jeg søkte ikke på denne jobben jeg har nå, det var en venninne som anbefalte meg og jeg møtte opp på intervju. Så det å skrive en søknad på en jobb, det har jeg ikke gjort på 12 år og er tydeligvis ferdigheter jeg må lære helt på nytt. CVen har jeg klart å oppdatere, men merkelig nok mangler jeg flere vedlegg og jeg aner ikke hvor de er! Nå skal det sies at jeg ikke akkurat har lett huset rundt, annet enn å se der hvor jeg trodde de skulle være, så jeg kunne kanskje skjerpet meg litt. Sannsynligvis må jeg få tak i nye vedlegg, nye utskrifter fra eksamensprotokoller etc. Jippi, jeg ser virkelig frem til det. Uansett, poenget mitt med dette, var bare at det ikke føles helt som om sjela mi er med i dette. Jeg synes det har gått for fort, tilvenningsperioden min ble altfor kort og jeg føler meg overhodet ikke klar ennå. Jeg har sagt at jeg skal prøve å bo i bygda og det er klart det frister med eget hus, men det var ikke meningen at vi skulle begynne å tenke på dette før nå i år. Og nå har det allrede vært i gang nesten et år, så jeg føler at det går altfor fort. Jeg trenger tid! Kanskje derfor jeg ikke akkurat setter inn femte giret på å finne jobber! Det er røttene mine som blir revet opp, ta litt hensyn da!